JEG SKAL SØKE OM VOLDSOFFERERSTATNING

  • 20.02.2017 kl. 18:01

Mange har sikkert lest om overgrepet jeg opplevde i 2014 allerede, men for de som ikke har det og som lurer på hva det er snakk om så kan dere lese om det her. På fredag var jeg altså hos advokaten min for første gang på sikkert et og et halvt år. Jeg hadde egentlig ikke noe annet mål med møtet enn å lese igjennom alle saksdokumentene igjen - og den svære, tunge bunken med sikkert et hundretalls ark var forferdelig vanskelig å jobbe seg gjennom. Det var rett ut helt for jævlig, og jeg ble så satt ut og sint og lei meg av å lese alt av detaljer igjen - og ikke minst selve henleggelsen, at resten av dagen var litt av et helvete. Jeg fikk små flashbacks av det lille jeg husker av dagen etter selve hendelsen, og det tok alt jeg hadde av krefter for å motstå trangen til å rive hele bunken i stykker og bare gråte. 

Dere lurer sikkert på hvordan jeg frivillig kan utsette meg selv for noe sånt, og svaret på det har jeg ikke selv engang. Det har nok noe med at jeg har prøvd å fortrenge det som skjedde i over to år allerede uten hell, så nå må jeg endre taktikk. Jeg tror rett og slett at jeg må prøve å lese igjennom bevisene og vitneforklaringene med jevne mellomrom for å til slutt kunne akseptere at det gikk som det gikk sånn at jeg kan gå videre, legge det bak meg - og det høres sikkert vanvittig rart ut for noen som ikke står midt oppi en sånn hendelse selv, for ikke å snakke om at det antakeligvis er en veldig "utradisjonell" løsning, men jeg begynner å bli ganske desperat og out of options.

Så var det denne erstatningen da. Jeg hadde tenkt å søke om det når jeg innså at saken kom til å bli henlagt og at det ikke skulle bli noen rettssak. Ikke fordi jeg tror at penger kommer til å hjelpe på noe som helst - men fordi det blir feil for meg å godta at hendelsen ikke fikk noen konsekvenser i det hele tatt. Det blir feil for meg å godta at jeg bare må ha det helt jævlig på grunn av det som skjedde selv om det er lenge siden - uten at noen egentlig skal bry seg. Den hendelsen ødela den personen jeg var den gangen, og det har ødelagt for meg hele veien. Jeg har fortsatt ikke lært meg å fungere på en normal måte, og det føles fortsatt som at jeg aldri kommer til å bli "bra" igjen. Hele VGS har vært et jævla slit på grunn av angst- og panikkanfall, og følelsen av å bli handlingslammet på ubestemt tid som en følge av det - også var det jo alle disse vennskapene jeg hadde som bare forsvant ut i lufta fordi jeg ikke taklet å gjøre noe annet enn å isolere meg på den tiden. Disse plagene er fortsatt en realitet for meg, og aller synligst er de når det kommer til skoleløpet mitt. Jeg har jo faktisk delt opp et helt skoleår i to fordi jeg visste at jeg ikke ville fått noe vitnemål om jeg skulle fullført videregående på vanlig tid.

Som sagt, jeg hadde tenkt til å søke erstatning (altså oppreisning) for lenge siden - men jeg hørte aldri noe mer fra kontoret for voldsoffererstatning her i byen som skulle hjelpe meg å søke - og jo mer jeg tenkte på det å søke om penger for noe sånt, jo teitere følte jeg meg og jo reddere ble jeg for andres reaksjoner på den avgjørelsen. Det var advokaten min som tok opp temaet når jeg kom på møtet på fredagen, fordi det var visst en frist for å søke om oppreisning som holdt på å gå ut. Jeg var ikke klar over at det fantes noen frist for det, så nå har jeg rett og slett gått med på at advokaten min søker for meg - og hvis jeg faktisk får søknaden innvilget (som slett ikke er sikkert) så er jo det bare bra. Det er heller ikke sånn at det nødvendigvis er snakk om en stor sum, og om jeg i det hele tatt får oppreisning (enten summen er liten eller stor), så blir det satt rett inn på BSU-kontoen min, som er nyopprettet og helt tom - og det tenker jeg er en fin ting å gjøre, for selv om penger ikke hjelper akkurat nå så kan det i alle fall være med på å gjøre framtiden min litt lettere. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg har noe mer å tape?

Fem museskritt fremover, et elefantsteg tilbake

  • 18.01.2017 kl. 15:48

For en stund siden skrev jeg om overgrepet jeg opplevde for et par år siden (det kan du lese her). Mye har skjedd siden da, helt klart - og noen ting har jo begynt å bli litt bedre etter hvert som tiden har gått. Når det er sagt, så mener jeg ikke at jeg har godtatt hva som har skjedd eller at jeg har glemt det, ei heller at jeg har tilgitt verken han som gjorde det eller rettssystemet som sviktet meg. "Tiden leger alle sår" - sies det, men om alle sårene vil leges tviler jeg sterkt på av mange ulike grunner. Noe ble revet bort fra meg den kvelden, slik som med alle som opplever overgrep. Kontrollen over egen kropp, åpenheten jeg hadde mot andre mennesker, den psykiske helsen min og hverdagen jeg hadde som ikke var preget av verken uro, angst, redsel eller konsentrasjonsvansker. Jeg mistet meg selv.

Det ble jo ikke rettssak, og han ble selvfølgelig ikke straffet - sånn som 90% av alle andre overgripere i dette landet. En stund etter overgrepet fikk jeg høre at han hadde flyttet til en annen by. Det var veldig godt - jeg trengte i hvert fall ikke å være redd for å møte på han på gata. En dag i samme tidsperiode mens jeg ventet på bussen så jeg at han kom ut av flyplassen. Jeg bodde tross alt fem minutter unna og det var der jeg tok buss hvor enn jeg skulle. Jeg husker ikke mer av den dagen, men jeg hadde store vansker i tiden etterpå - det var første gang jeg så han etter overgrepet.

Etter det så har jeg vært ganske heldig og ikke sett han noe mer - eller, i alle fall inntil ganske nylig. Jeg har jo flyttet til en annen del av byen og ting har begynt å gå fremover - det har blitt lettere å dra ut med venner og å komme meg på skolen, for eksempel. På senhøsten nå i fjor gikk jeg hjemover på fortauet, og jeg snudde meg for å se bilen som holdt på å kjøre forbi meg - du vet, sånn som man gjør av og til. Jeg fikk akkurat et lite glimt av ansiktet til han som kjørte denne bilen, men han tok ned solskjermen akkurat i det han passerte meg. Det var jo han, var det ikke? Kanskje var jeg paranoid, men det lignet jo noe helt forferdelig? Hva om han plutselig hadde flyttet tilbake hit, liksom? Mistanken min fikk jeg jo bekreftet når samboeren min kom hjem fra sitt første besøk på treningsstudioet han hadde kjøpt medlemskap hos - og fortalte at han som ødela så mye for meg den novembernatta tydeligvis trente på akkurat det treningsstudioet. Her, i samme by. Samboeren min avsluttet medlemskapet der og har ikke vært der siden. 

I går kveld hentet samboeren min meg på trening, og vi dro på nærbutikken vår for å handle litt mat. En helt vanlig dag. Jeg hentet melk, pasta, brød og pålegg, la det i kurven - var helt i min egen verden og fullstendig uoppmerksom på folkene rundt, som jeg alltid blir når jeg er i en hvilken som helst butikk - sikkert derfor shopping er så terapeutisk for meg. Jeg gikk bort til samboeren min som sto innimellom noen hyller like ved kassa. "Så du hvem som er her?", spurte han. Det var noe med tonefallet og måten han så på meg. Jeg skjønte det jo. Vennene mine har sett han, han har vært innom jobben til tanta mi. Vi bor i samme bydel, han har til og med fått seg kjæreste her - det var bare et spørsmål om tid før dette kom til å skje.

Jeg spurte om jeg kunne få bilnøklene, jeg måtte ut derfra - fort. Løp til bilen, rev opp døra, smelte den igjen. Hodet i hendene, panikk. Angstanfall. Tårer. Fikk ikke puste, begynte å hyperventilere. Svimmel. Kvalm. Kunne ikke sitte i ro. Hadde ikke sjans til å få øynene bort fra samboeren min som sto i kassa og betalte, måtte passe på at jeg tok meg nok sammen til han kom inn i bilen sånn at han ikke skulle bli redd for meg. Så ble jeg bare tom.



Jeg var ikke på skolen i dag. (Jeg sa til mamma i telefonen at jeg var det når hun spurte. Jeg vil bare ikke at de skal bekymre seg, men jeg vet hun kommer til å lese dette - så unnskyld, men det var godt ment).

Jeg er enda skjelven.

Jeg vil egentlig bare spy.

En ting er at det ikke ble rettssak til tross for alt av beviser - det må jeg jo bare leve med. Det jeg ikke kan leve med er at det liksom skal være greit at jeg skal gå rundt og vite at jeg kan treffe på han hvor som helst. Jeg kan ikke akkurat bare slippe alt jeg har og flytte herfra, selv om det til tider er akkurat det jeg har lyst til. Jeg har enda halvannet år igjen på skolen. Jeg vil ikke kjenne den frykten jeg slet med på daglig basis for to år siden. Jeg vil ikke konstant se meg over skuldra når jeg er ute i byen eller på vei et sted. Jeg vil ikke isolere meg fordi jeg har så mye å tenke på, å bearbeide. Jeg vil ikke være så urolig at det kjennes ut som at hjertet skal hoppe ut av brystet. Likevel er det akkurat det som skjer nå. Det er som at jeg har tatt fem små museskritt fremover de siste to årene, og nå tar jeg et svært elefantsteg tilbake. Jeg har gått til BUP regelmessig siden 2014 på grunn av angst, PTSD og depresjon - og siden jeg nettopp har fylt 18 står jeg for tiden uten behandler. Jeg får bare håpe at jeg får plass på voksenpsykiatrien så fort som mulig, for nå er vel behovet så sterkt som det kan være.

I Norge må offeret rømme for å fred, om gjerningsmannen ikke blir dømt kan han leve livet som om ingenting har skjedd. Han kan til og med bo i samme by uten at noen kan si noe på det. Jeg vet om ei som ble neddopa, gjengvoldtatt og filmet for mange år siden og som ikke anmeldte - med tanke på hvordan systemet er selv nå i 2017 så hadde de vel blitt frikjent uansett. Vet du hva han ene gjerningsmannen jobber som nå? Ambulansefagarbeider. 

 Det er egentlig helt for jævlig.

DEN VERSTE DAGEN I MITT LIV

  • 23.11.2016 kl. 20:49

På en dag som dette er det mange følelser som kommer fram. På denne datoen for to år siden hadde jeg nemlig den aller verste, vanskeligste og tyngste dagen jeg noen sinne har hatt. Jeg har skrevet om dette en gang før (her), men jeg føler aldri at jeg får formulert meg godt nok.

Kvelden før var flott. Jeg fikk besøk, vi ordnet oss sammen for vi hadde blitt invitert i bursdagsselskap til ei felles venninne. Det er jo ikke noen hemmelighet at ungdom flest drikker alkohol før de fyller 18 år, noen tidligere enn andre - og dette var absolutt ikke første gang jeg prøvde det ut. Tvert imot, det var allerede to år siden jeg hadde hatt mitt første møte med alkoholen, men jeg hadde aldri drukket for å bli full - nettopp fordi jeg er kontrollfreak og alltid har hatt lyst til å kunne ta vare på meg selv. Vi dro etterhvert på fest, og der var vi i flere timer. Jeg husker alt helt til venninna mi begynte å spy, jeg satt ved henne på badet og holdt håret hennes. Jeg hadde jo ikke drukket mer enn et par rusbrus og to-tre veldig utblandede drinker med litt 16%, og dette over en tidsperiode på flere timer. Jeg hadde derimot smakt på noen andres drink, for de insisterte jo? Kanskje var ikke det så lurt, men når man er 15 år så tenker de færreste over hvilke konsekvenser det muligens kan få.

Dessverre.

Jeg hadde aldri vært i nærheten av en blackout før, husket alltid alt fra hver eneste kveld, og jeg var alltid den som endte opp med å ta vare på venninnene mine som var uheldig og fikk i seg for mye - selv venninner som var opptil tre år eldre enn meg. Jeg tåler ganske mye, jeg hadde i hvert fall ikke fått i meg nok til at det skulle være logisk at det skulle ende med en blackout. Venninna mi som spydde fikk også blackout den kvelden, og vi har tenkt den tanken at kanskje hadde vi fått i oss noe annet.

Men av en eller annen grunn ble det uansett svart, og jeg husker ikke noe mer.

Morgenen etter våknet jeg i fotenden av ei seng. I senga var det tre andre jeg ikke kunne huske å ha sett kvelden før. Jeg kjente ikke igjen omgivelsene, og jeg skjønte ikke bæret av hvor jeg befant meg - eller hvorfor. Jeg var ikke dårlig i det hele tatt, men jeg var heller ikke klar i hodet, og jeg husker ingen detaljer fra den morgenen. Kanskje ikke så rart, jeg var jo panikkslagen. Det eneste jeg hadde på meg var skjørtet mitt og bh'en, så dere kan kanskje tenke dere til hvor redd jeg var, eller? Jeg hadde tross alt en kjæreste som jeg var hodestups forelsket i, og jeg hadde heller aldri hatt sex med noen jeg ikke allerede var i et forhold med - nettopp fordi jeg ikke syntes det var rett. 

Jeg hadde merker på halsen. Store, såre merker, og det var vondt å svelge og å vri på hodet. Jeg hadde vondt i leppa, skrubbsår på beina og en forslått finger. Telefonen min var bombadert av meldinger fra kjæresten min, og det skulle vise seg at noen hadde greid å komme seg inn på telefonen min til tross for at jeg hadde kodelås. Nå var jeg livredd - jeg visste fortsatt ingenting om hva som hadde skjedd.

Feil sted til feil tid. Tilfeldigheter? 

Jeg fant genseren min i stua. Trusa og shortsen lå på kjøkkenet under en benk. Ja, jeg brukte og bruker fortsatt alltid shorts under skjørt og kjoler så jeg ikke står i fare for å flashe ting jeg ikke vil vise fram til noen. 


Det skulle vise seg at jeg hadde blitt med ei jeg kjente fra den ene festen og til den andre, hvor også hun som var på besøk hos meg kvelden før hadde vært. Det skulle vise seg at majoriteten av de som var på den siste festen var rundt 20 år, og jeg kjente ingen av dem fra før. Det skulle vise seg at det på et eller annet tidspunkt den natta hadde det kommet en ubedt fyr, og av en eller annen grunn var jeg plutselig på stuegulvet med han - fritt for alle for å se. Ingen tok affære for å avverge noe, ingen grep inn. De filmet det på Snapchat og sendte det til gud vet hvem eller hvor mange. De visste at jeg var under 16 år, de visste at han var over 18, og de sa det til han. Han brydde seg ikke, ingen gjorde noe. Det er vanskelig å forstå. De sa at jeg ikke hadde vist noen interesse for denne personen hele kvelden, og at det var han som var pågående og prøvde å få kontakt med meg. 

Ikke omvendt. 

Det virker så fjernt, så surrealistisk. Hvordan skal man reagere når man får høre om noe som omhandler deg selv fra noen andre, og som du selv aldri hadde trodd ville skje med deg?



Hadde det ikke vært for denne jenta som skrev til meg den søndagskvelden, så hadde jeg fortsatt ikke visst noe om hva som skjedde den natta. Hadde det ikke vært for henne hadde jeg ikke sagt noe til tanta mi som fikk meg med til overgrepsmottaket natt til mandag og sørget for at jeg også ble møtt av politiet der. Jeg var ute til klokken seks på morgenen den mandagen for å identifisere huset jeg hadde vært i. Det var mørkt ute, det var vanskelig. Jeg husket tross alt såvidt hvordan ting så ut når jeg forlot huset tidlig den morgenen. Jeg forklarte meg for politiet. Jeg tror ikke jeg følte noen ting som helst. Jeg var i sjokk. 

På overgrepsmottaket måtte en mannlig lege utføre en gynekologisk undersøkelse, og han måtte ta bilder av meg når jeg var naken for å bruke det som bevis. Etter en sånn hendelse var selvfølgelig dette vanvittig ubehagelig. Jeg fikk konstatert at merkene på halsen var fra stump vold - kvelertak mente han. De fant DNA-bevis. 

Jeg var ikke på skolen hele den påfølgende uken, og jeg brukte skjerf i to uker før merkene gikk bort. 

Jeg husker jeg gråt når jeg leste forklaringen hans hos politiet og han hadde bekreftet at det var et samleie. Han var den eneste som mente at jeg hadde vist interesse for han den kvelden. Han kunne forklare ting i detalj, jeg husket ingen verdens ting og det gjør jeg fortsatt ikke. 

Når jeg forklarte meg for politiet så ble jeg spurt mange spørsmål om min seksuelle forhistorie. Hvor gammel jeg var når jeg hadde sex for første gang, hvor mange partnere jeg hadde hatt. Gjerningsmannen fikk ingen av disse spørsmålene. Hans seksuelle forhistorie var tydeligvis ikke viktig. Jeg har klødd meg selv i hodet mange ganger over dette her, ville det ikke hatt noe å si om tilfeldig sex på fest var en normal ting for han, når det ikke var det for meg? 

Det gikk ett år før jeg fikk beskjed om at saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Det hjalp ikke at de hadde DNA-beviset hans fra underlivet mitt, at jeg hadde merker fra vold på halsen, at han hadde sagt at det var et samleie. Det hjalp ikke at jeg var under seksuell lavalder, og at han var over myndig alder. Det hjalp ikke at de hadde mange vitneforklaringer fra folk som hadde vært tilstede på festen, folk jeg ikke tidligere hadde hatt noe med å gjøre eller visste hvem var, og som kunne bekrefte at jeg ikke var ute etter å gjøre noe med denne fyren, eller at jeg var "tilstede" og kunne holdes ansvarlig for det som skjedde den natta. 

Gud forby at enda en jente må gå igjennom det samme.

I ettertid har jeg slitt og sliter fortsatt med angst, depresjon og PTSD - posttraumatisk stresslidelse. Jeg har gått regelmessig til BUP siden, og kommer til å bli overført til voksenpsykiatrien når jeg fyller 18 i januar. 

Hvorfor fikk han ingen konsekvenser? 

Advokaten min sa at det var fordi begge var beruset. At det var fordi jeg ikke husket noe. Han var ikke så beruset at han ikke kunne forklare seg i detalj. Jeg spurte om ikke merkene heller hadde noen betydning. Hun sa noe om at rettsvesenet ikke kunne vite at jeg ikke likte "røff behandling"? 

Ikke misforstå, jeg skjønner at det er en vanskelig sak. Ikke tro at jeg ikke har følt på skyldfølelsen selv, opptil flere ganger. Det var jo mitt valg å drikke? Men skal man være redd for å bli utsatt for noe sånt bare fordi man velger å røre alkohol? Samtidig er det vanskelig å forstå at de kan ha så mye bevis og likevel velge å ikke gjøre noe mer. Det var et så stort nederlag å få den beskjeden, likevel turte jeg ikke å anke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg hadde taklet å være i en rettssal og forklare meg foran så mange mennesker. Å faktisk oppleve alt på nytt i hodet mitt. Å bruke stemmen min for å si de ordene. En ting er sikkert, jeg ville i hvert fall ikke taklet å få beskjeden om at en eventuell jury heller ikke tok saken min på alvor. Det er så vanskelig å ha tillit til det norske rettssystemet, nettopp fordi majoriteten av sakene som omhandler seksuelle overgrep blir henlagt. Folk vet det, derfor er mørketallene for overgrep så store som de er. SÅ mange tørr ikke å anmelde, nettopp fordi det skal SÅ mye til for at en sånn sak faktisk skal få et ordentlig utfall. 

Det er vanskelig å godta. Snart er vi i 2017, og seksuelle overgrep burde stått øverst på dagsordenen med tanke på hvor dårlig systemet faktisk er. Vi som liksom bor i et land som har blitt kåret til å være det beste landet å bo i - opptil flere ganger. 

Det er ganske trist.

Når tre år på videregående blir til fire

  • 30.06.2016 kl. 00:48

I kjølvannet av den store fraværsgrensediskusjonen er det kanskje på tide å skrive litt om akkurat dette. Når 10%-grensa kom på banen ble det et svært oppstyr blant vgs-elever landet over, og et delt engasjement jeg ikke før har sett maken til mellom unge mennesker oppstod. Leserinnlegg om hvorfor fraværsgrensa ikke burde tre i kraft ble delt i hytt og pine på Facebook, og det var stor strid i ulike kommentarfelt og politikksnakk-grupper om hva som var rett og ikke. 

Hvordan påvirker dette meg? Jeg har jo alltid gjort det bra på skolen, jeg hoppet over syvende klasse - og når jeg var ferdig på ungdomsskolen fortalte en av de gamle lærerne meg at en elev hadde brukt en av mine gamle tentamensbesvarelser som kilde på sin egen tentamen. Jeg seilte glatt gjennom de første månedene på videregående, men en hendelse så tidlig som i november det første året skulle komme til å ødelegge resten av utdanningsløpet mitt - om ikke fullstendig, så var det ihvertfall farlig nært. 

Jeg var 15 år. Jeg bodde på hybel alene. En helg skulle jeg i 16-årsfeiring til en av mine nærmeste venninner, og ja, det var litt alkohol inne i bildet. Nå skal det sies at jeg hadde mitt første møte med alkohol når jeg var 13, og selv om det kanskje var veldig ungt så var de fleste vennene mine opp mot tre år eldre enn det jeg var. Jeg hadde aldri drukket for å bli full, og jeg hadde kontroll på inntaket mitt - kjente jeg at det begynte å bli litt mye så trappet jeg ned. Jeg HATER å ikke ha kontroll. Uansett, utover kvelden bestemte vi oss for å dra videre på en fest. Vi hadde det veldig gøy, vi snakket med nye folk og hørte på høy musikk. Noen hadde blandet en drink som de ville jeg skulle smake på. Etterhvert hadde den ene venninna mi fått i seg litt for mye alkohol, og jeg endte opp med å holde håret hennes i det hun lå over toalettskåla. 

Så ble det svart. Jeg husker faktisk ingenting. 

Om det var fordi jeg var så dum at jeg smakte på drikken til noen jeg ikke kjente vet jeg ikke, og det kommer jeg heller aldri til å få vite. Dagen etter våknet jeg opp på en helt ukjent plass. Jeg lå i fotenden i ei seng med tre andre. Tre personer jeg ikke engang kjente eller hadde hatt noe som helst med å gjøre. Sjokkert, redd og fortvilet, fortsatt uklar i hodet. Jeg spurte hvor jeg var - "Fauske" fikk jeg til svar, som om jeg ikke var redd nok fra før. Fauske er nemlig en times kjøretur herfra, det viste seg derimot at det hele var en veldig dårlig spøk. Men, på et eller annet vis hadde jeg kommet meg helt til andre siden av byen. Da jeg reiste meg møtte jeg blikket mitt i et speil, men jenta jeg så var ikke noen jeg kunne kjenne igjen. Hvor var genseren min? Trusa mi? Der sto jeg i kun bh og skjørt, med svære vonde merker over hele halsen min. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro - men etter hvert kom det fram at jeg hadde vært på fest i det huset den natta. Det kom fram at det hadde kommet en uinvitert fyr dit helt alene, og at vi hadde sex på stuegulvet MENS alle andre sto å så på. Filmet. På Snapchat. Ingen hadde gjort noe for å forhindre det. De andre på festen hadde også snakket om at jeg bare var 15, noe som ikke er så rart når de andre var rundt 20. I en av vitneforklaringene sto det at en av de på festen forsøkte å fortelle vedkommende at jeg bare var 15, men at han ikke brydde seg. I flere av de andre vitneforklaringene sto det at jeg ikke hadde vist noen form for interesse for denne personen, og at det var han som var pågående og som prøvde å få kontakt med meg. Ingen stoppet det.


Jeg fant genseren min i stua, og trusa på kjøkkenet. Hva faen, hva faen, hva faen. Nå kommer toppen av kransekaka - jeg hadde kjæreste på denne tiden. Hodestups forelska, og betatt til de grader. Avstandsforhold på tre timer som jeg var fast bestemt på skulle fungere. Forholdet som jeg kunne se gå i tusen knas rett foran øynene mine, og det skulle være min feil - selv om jeg verken kunne forstå at jeg hadde vært med på noe sånt, og selv om jeg ikke husket så mye som et eneste glimt av hele natta. Selv om vi har hatt våre ups and downs slik som de fleste andre par, så er vi sammen den dag i dag.

Alt er så uklart. Jeg husker jeg gikk derfra for å møte en av venninnene som jeg var med kvelden før, jeg tror jeg gråt når jeg så henne på veien. Jeg husker jeg spiste frokost med henne hos kjæresten hennes. Jeg husker jeg følte meg så ekkel, stygg og skitten. Jeg husker jeg gikk tilbake til samme huset jeg våknet opp i og fikk dem til å kjøre meg hjem. Jeg husker jeg la meg ned og gråt. Herregud som jeg gråt. Jeg husker at jeg samme kveld dro på skolen for å øve til en danseoppgave med noen i klassen, at jeg hadde på meg et svært skjerf for å dekke til merkene jeg hadde. Jeg husker jeg gråt med en gang jeg viste dem hva som skjulte seg under, og at jeg, som holdt på å falle fra hverandre av uvitenhet, hulket fram at jeg ikke hadde peiling på hva som hadde skjedd. Jeg husket at jeg på et eller annet tidspunkt fikk en melding på Facebook fra ei jente som tydeligvis hadde vært på den siste festen, og at jeg sendte de samme meldingene til tanta mi. Jeg husker at hun senere på kvelden tok meg med på overgrepsmottaket hvor jeg ble møtt av en politimann og måtte avgi forklaring. Og som om jeg ikke hadde det vanskelig nok, så var legen som skulle undersøke meg uten klær, som skulle undersøke underlivet mitt og ta bilder av meg naken, en mann. Jeg var også helt sikker på at jeg hadde blitt dopet ned på et eller annet på den første festen jeg var på, men jeg kom meg ikke på overgrepsmottaket før det hadde gått så lang tid at det ikke ville vært synlig på blodprøvene. Hva kunne ellers forklare en så langvarig blackout når man hadde hatt et kontrollert alkoholinntak?



På overgrepsmottaket fikk jeg beskjed om at merkene på halsen var etter stump vold, nærmere bestemt kvelertak. 

Hele natta ble brukt til å være på overgrepsmottaket, på politistasjonen og i en bil for å identifisere huset jeg hadde vært i. Jeg var hjemme klokken seks den mandagsmorgenen. Jeg tror ikke jeg var på skolen hele den uka. 

Et helt år skulle det ta før jeg fikk svar om det kom til å bli rettsak eller ikke. Det ble det ikke, saken ble henlagt. Saken ble henlagt selv om de hadde en stor samling med ulike vitneforklaringer som var på min side og det kun var gjerningsmannen selv som sa at jeg var med på det. Den ble henlagt selv om jeg var under seksuell lavalder, og han var nesten 20 (?) år. Saken ble henlagt selv om jeg hadde merker på halsen som var så vonde at jeg ikke kunne vri på hodet mitt eller svelge ordentlig i to uker etterpå. Den ble henlagt selv om de fant hans DNA i underlivet mitt, og selv om han hadde tilstått og sagt at det var et samleie. Hvorfor? Fordi jeg ikke husket noe. Fordi begge var beruset. Forskjellen er - jeg husket ikke noen verdens ting, mens han kunne beskrive ting nærmest i detalj i hans forklaring. Advokaten min greide å si noe så dumt som "kanskje du liker å bli behandlet røft, hvem vet?". Det var ille nok at hun en stund før hadde begynt å slutte å møte opp til avtalene våre, men nå hørtes det nærmest ut som at hun prøvde å legge skylden over på meg. 

Nevnte jeg forresten at jeg ble spurt mange personlige spørsmål om mitt forhold til sex og mine seksuell erfaringer, som kom på min vitneforklaring? I gjerningsmannen sin vitneforklaring stod det ingenting om dette, for de hadde ikke spurt han slike spørsmål. Hvorfor var min seksuelle forhistorie så viktig, og ikke gjerningsmannens? 

Hjertet mitt blør for det norske rettssystemet som nok en gang har vist at de prioriterer å bruke ressurser på å straffe de som parkerer feil og kjører for fort istedenfor de som har ødelagt en person ved å begå et overgrep. Hvilket signal sender rettsvesenet ut til de som opplever overgrep, når 80% av overgrepssaker blir henlagt, i mitt tilfelle med det man skulle tro var tilstrekkelig bevis?

Så - det sier seg kanskje selv, men i tiden etter denne hendelsen falt jeg helt ut av skolen. Masse fravær. Møter på politistasjonen, advokatmøter og timer hos BUP. Dager hvor jeg ikke engang greide å komme meg opp av senga. Det kjentes ut som at jeg prøvde å bære et fjell på skuldrene. Jeg fikk varselbrev etter varselbrev. Selv om karakterene ikke var helt etter min egen standard så var det en stor prestasjon i seg selv å komme seg gjennom skoleåret uten å stryke i et eneste fag - spesielt med tanke på hvor mye jeg slet med både PTSD, angst og depresjon. Jeg følte at jeg ikke hadde noen venner igjen, for jeg hadde ikke greid å opprettholde kontakten med noen. Ingen å snakke med, og jeg greide heller ikke å være med på noe som helst sosialt. Jeg var livredd for å være alene offentlig, for å få blikk. Hver gang noen så litt for lenge på meg tenkte jeg at de visste hva som hadde skjedd med meg, og at de dømte meg uten å vite min versjon av saken. Tomme gater på kveldstid ble min verste fiende, for selv om jeg ikke taklet store folkemengder, så var det bedre at det var folk der enn at jeg ble et enkelt bytte dersom en eller annen mann plutselig skulle dukke opp på min side av fortauet. Jeg var på gråten bare jeg måtte gå hjem alene på kvelden, og enda verre var det hvis jeg møtte på folk i beruset tilstand. 

I løpet av andreåret mitt kom nyheten om fraværsgrense. TI prosent fravær så skulle du ikke få vurdering i faget. Vet du hvor lite ti prosent er i et fag du bare har en eller to timer i uka? Til jul i fjor hadde jeg over 10% i seks fag tror jeg det var, så jeg forsto jo ganske fort at jeg måtte begynne å innse at jeg ikke måtte komme igjennom videregående så fort som mulig bare fordi alle andre forventer at man skal det. Fraværet mitt har ikke forbedret seg i år, jeg sliter enda med mange ting. Konklusjonen min ble rett og slett at hvis jeg kunne dele opp sisteåret mitt og ta halvparten av fagene det ene året, og siste halvdel året etterpå, så ville jeg få mye mer tid til å bygge opp meg selv. Til å kunne gjøre det bra på skolen, og få med meg undervisningen på en ordentlig måte. Når så mye tid blir gjort om til fritid sier det seg selv at jeg får en "ny sjanse" til å jobbe med konsentrasjonsevnen, jobbe med skolearbeidet, jobbe med meg selv. Bli frisk. Gjøre ting jeg ikke har hatt tid til å gjøre på grunn av skolen og som jeg har savnet. Bli personen jeg var før alt av verdighet og selvtillit smeltet vekk. Helt ærlig så tror jeg også at det er det beste alternativet for min del, og jeg gleder meg til å kunne bruke tid på å finne meg selv som person - istedenfor at jeg skal gå rundt og være fortvilet fordi jeg ikke har kapasitet nok til å være åtte timer eller mer på skolen hver dag og fortsatt ha omfattende innleveringer og danseoppgaver som skal gjøres i løpet av det lille jeg har av "fritid". Kanskje hadde flere hatt godt av å tilpasse skoleløpet for å få pusten tilbake?

Ganske nylig greide et familiemedlem å påstå at jeg bare ble deltidselev sånn at jeg kunne sove litt lengre på morgenen. Uttalelsen gjorde meg både sint og trist, mest fordi hun ikke hadde peiling på hva hun snakket om. Jeg forlenger skoleløpet mitt slik at jeg skal kunne fullføre videregående på en ordentlig måte, med karakterer jeg kan leve med - og ikke minst, lavt fravær. Siden jeg hoppet over et skoleår på grunnskolen er jeg jo ferdig på videregående samtidig som de andre i mitt kull, så jeg ser egentlig ikke problemet? Er det i det hele tatt et problem uansett hvor gammel man er? Det aller viktigste er jo at man fullfører? 

- Jeg er ikke for at så og så mye fravær automatisk skal bli stryk. Jeg har skjønt det sånn at fraværet MÅ dokumenteres av lege eller helsesøster, men jeg har ikke tenkt å dra til legen min flere ganger i måneden og betale over 300kr hver gang for å få dokumentasjon på at jeg har hatt et angstanfall eller at jeg ikke har greid å gå ut av døra for å møte andre mennesker. Ikke er det ting jeg vil eller får til å snakke om heller. Hvis jeg skulle dratt til helsesøstra hver gang noe sånt hindret meg i å dra på skolen for å få et ark hvor hun bekrefter ditt og datt og skriver under, så ville jeg rett og slett bare stjålet tid fra de som har behov for å virkelig snakke med helsesøstra. Nei, skal fraværsgrensa innføres burde det være nok med EN bekreftelse fra lege, psykolog eller en annen person som er "kvalifisert" til å snakke om elevens psykiske tilstand. En samtale med en forelder burde fungere det også, så lenge det er utdypende. Jeg håper bare at folk har forståelse for at det ikke er alt fravær som kan dokumenteres, og at de øvre maktene er litt forsiktig med å stemple alt fravær som skulk. Jeg håper at det istedenfor å tvinge vanskeligstilte elever på skolen, blir viktigere å tilrettelegge og være til hjelp. Hvorfor dytte "svake" elever ut av skolen istedenfor å tilrettelegge for at de får fullført utdanning selv om de har problemer? Det aller, aller viktigste burde jo være at elevene har tatt prøver og gjort seg vurderbar? Om eleven har veldig høyt fravær kan man jo gi dem en åpen oppgave hvor de selv velger tema innenfor pensum og viser kunnskapen de har, så får man jo en oversikt over hvilken forståelse eleven har for faget. På slutten av mitt første vgs-år tok jeg gladelig tre prøver på en uke like før sommerferien for å få vurdering i faget, det sier seg selv at man ikke kan få karakter uten å ha vært igjennom noen vurderingssituasjoner. Jeg var bare glad for at læreren min var villig til å lage prøver til meg for å redde karakteren min, gi meg en sjanse og ha forståelse for min situasjon, istedenfor å stryke meg. Jeg fikk 3 i standpunkt i det faget, og jeg hadde sannsynligvis fått høyere karakter hvis det ikke hadde vært for det høye fraværet mitt. 

 

Jeg må bare beklage for at dette ble et veldig rotete innlegg, hver gang jeg tenker på disse temaene så dukker det opp så mye i hodet mitt, og jeg føler aldri at jeg får formulert meg godt nok, eller at jeg får med alle detaljene jeg ønsker å ha med. Jeg vil også be alle som leser dette om å tenke seg om to ganger hvis dere får lyst til å være spydige i kommentarfeltet, da dette er det mest personlige og private innlegget jeg noensinne kommer til å skrive. Dette innlegget er mest for å lette litt på topplokket, og jeg vil bare fortelle min historie og mine synspunkter - jeg ønsker ingen stor diskusjon.

Maia Karoline Hansen

Jeg har nettopp fylt 18 år og går tredjeåret ved danselinja i Bodø. Er også cheerleader hos North Nova Castor og har vært med å vinne to norgesmesterskap. Nå trener vi til NM igjen i mars, og det blir spennende! Skriver ellers om litt av hvert, men det kommer til å gå mye i sminke. Følg gjerne @maiakhan eller den nye sminkebrukeren min @maiakhanmakeup på Instagram

Follow

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no