JEG SKAL SKE OM VOLDSOFFERERSTATNING

  • 20.02.2017 kl. 18:01

Mange har sikkert lest om overgrepet jeg opplevde i 2014 allerede, men for de som ikke har det og som lurer p hva det er snakk om s kan dere lese om det her. P fredag var jeg alts hos advokaten min for frste gang p sikkert et og et halvt r. Jeg hadde egentlig ikke noe annet ml med mtet enn lese igjennom alle saksdokumentene igjen - og den svre, tunge bunken med sikkert et hundretalls ark var forferdelig vanskelig jobbe seg gjennom. Det var rett ut helt for jvlig, og jeg ble s satt ut og sint og lei meg av lese alt av detaljer igjen - og ikke minst selve henleggelsen, at resten av dagen var litt av et helvete. Jeg fikk sm flashbacks av det lille jeg husker av dagen etter selve hendelsen, og det tok alt jeg hadde av krefter for motst trangen til rive hele bunken i stykker og bare grte. 

Dere lurer sikkert p hvordan jeg frivillig kan utsette meg selv for noe snt, og svaret p det har jeg ikke selv engang. Det har nok noe med at jeg har prvd fortrenge det som skjedde i over to r allerede uten hell, s n m jeg endre taktikk. Jeg tror rett og slett at jeg m prve lese igjennom bevisene og vitneforklaringene med jevne mellomrom for til slutt kunne akseptere at det gikk som det gikk snn at jeg kan g videre, legge det bak meg - og det hres sikkert vanvittig rart ut for noen som ikke str midt oppi en snn hendelse selv, for ikke snakke om at det antakeligvis er en veldig "utradisjonell" lsning, men jeg begynner bli ganske desperat og out of options.

S var det denne erstatningen da. Jeg hadde tenkt ske om det nr jeg inns at saken kom til bli henlagt og at det ikke skulle bli noen rettssak. Ikke fordi jeg tror at penger kommer til hjelpe p noe som helst - men fordi det blir feil for meg godta at hendelsen ikke fikk noen konsekvenser i det hele tatt. Det blir feil for meg godta at jeg bare m ha det helt jvlig p grunn av det som skjedde selv om det er lenge siden - uten at noen egentlig skal bry seg. Den hendelsen dela den personen jeg var den gangen, og det har delagt for meg hele veien. Jeg har fortsatt ikke lrt meg fungere p en normal mte, og det fles fortsatt som at jeg aldri kommer til bli "bra" igjen. Hele VGS har vrt et jvla slit p grunn av angst- og panikkanfall, og flelsen av bli handlingslammet p ubestemt tid som en flge av det - ogs var det jo alle disse vennskapene jeg hadde som bare forsvant ut i lufta fordi jeg ikke taklet gjre noe annet enn isolere meg p den tiden. Disse plagene er fortsatt en realitet for meg, og aller synligst er de nr det kommer til skolelpet mitt. Jeg har jo faktisk delt opp et helt skoler i to fordi jeg visste at jeg ikke ville ftt noe vitneml om jeg skulle fullfrt videregende p vanlig tid.

Som sagt, jeg hadde tenkt til ske erstatning (alts oppreisning) for lenge siden - men jeg hrte aldri noe mer fra kontoret for voldsoffererstatning her i byen som skulle hjelpe meg ske - og jo mer jeg tenkte p det ske om penger for noe snt, jo teitere flte jeg meg og jo reddere ble jeg for andres reaksjoner p den avgjrelsen. Det var advokaten min som tok opp temaet nr jeg kom p mtet p fredagen, fordi det var visst en frist for ske om oppreisning som holdt p g ut. Jeg var ikke klar over at det fantes noen frist for det, s n har jeg rett og slett gtt med p at advokaten min sker for meg - og hvis jeg faktisk fr sknaden innvilget (som slett ikke er sikkert) s er jo det bare bra. Det er heller ikke snn at det ndvendigvis er snakk om en stor sum, og om jeg i det hele tatt fr oppreisning (enten summen er liten eller stor), s blir det satt rett inn p BSU-kontoen min, som er nyopprettet og helt tom - og det tenker jeg er en fin ting gjre, for selv om penger ikke hjelper akkurat n s kan det i alle fall vre med p gjre framtiden min litt lettere. Det er jo ikke akkurat snn at jeg har noe mer tape?

Fem museskritt fremover, et elefantsteg tilbake

  • 18.01.2017 kl. 15:48

For en stund siden skrev jeg om overgrepet jeg opplevde for et par r siden (det kan du lese her). Mye har skjedd siden da, helt klart - og noen ting har jo begynt bli litt bedre etter hvert som tiden har gtt. Nr det er sagt, s mener jeg ikke at jeg har godtatt hva som har skjedd eller at jeg har glemt det, ei heller at jeg har tilgitt verken han som gjorde det eller rettssystemet som sviktet meg. "Tiden leger alle sr" - sies det, men om alle srene vil leges tviler jeg sterkt p av mange ulike grunner. Noe ble revet bort fra meg den kvelden, slik som med alle som opplever overgrep. Kontrollen over egen kropp, penheten jeg hadde mot andre mennesker, den psykiske helsen min og hverdagen jeg hadde som ikke var preget av verken uro, angst, redsel eller konsentrasjonsvansker. Jeg mistet meg selv.

Det ble jo ikke rettssak, og han ble selvflgelig ikke straffet - snn som 90% av alle andre overgripere i dette landet. En stund etter overgrepet fikk jeg hre at han hadde flyttet til en annen by. Det var veldig godt - jeg trengte i hvert fall ikke vre redd for mte p han p gata. En dag i samme tidsperiode mens jeg ventet p bussen s jeg at han kom ut av flyplassen. Jeg bodde tross alt fem minutter unna og det var der jeg tok buss hvor enn jeg skulle. Jeg husker ikke mer av den dagen, men jeg hadde store vansker i tiden etterp - det var frste gang jeg s han etter overgrepet.

Etter det s har jeg vrt ganske heldig og ikke sett han noe mer - eller, i alle fall inntil ganske nylig. Jeg har jo flyttet til en annen del av byen og ting har begynt g fremover - det har blitt lettere dra ut med venner og komme meg p skolen, for eksempel. P senhsten n i fjor gikk jeg hjemover p fortauet, og jeg snudde meg for se bilen som holdt p kjre forbi meg - du vet, snn som man gjr av og til. Jeg fikk akkurat et lite glimt av ansiktet til han som kjrte denne bilen, men han tok ned solskjermen akkurat i det han passerte meg. Det var jo han, var det ikke? Kanskje var jeg paranoid, men det lignet jo noe helt forferdelig? Hva om han plutselig hadde flyttet tilbake hit, liksom? Mistanken min fikk jeg jo bekreftet nr samboeren min kom hjem fra sitt frste besk p treningsstudioet han hadde kjpt medlemskap hos - og fortalte at han som dela s mye for meg den novembernatta tydeligvis trente p akkurat det treningsstudioet. Her, i samme by. Samboeren min avsluttet medlemskapet der og har ikke vrt der siden. 

I gr kveld hentet samboeren min meg p trening, og vi dro p nrbutikken vr for handle litt mat. En helt vanlig dag. Jeg hentet melk, pasta, brd og plegg, la det i kurven - var helt i min egen verden og fullstendig uoppmerksom p folkene rundt, som jeg alltid blir nr jeg er i en hvilken som helst butikk - sikkert derfor shopping er s terapeutisk for meg. Jeg gikk bort til samboeren min som sto innimellom noen hyller like ved kassa. "S du hvem som er her?", spurte han. Det var noe med tonefallet og mten han s p meg. Jeg skjnte det jo. Vennene mine har sett han, han har vrt innom jobben til tanta mi. Vi bor i samme bydel, han har til og med ftt seg kjreste her - det var bare et sprsml om tid fr dette kom til skje.

Jeg spurte om jeg kunne f bilnklene, jeg mtte ut derfra - fort. Lp til bilen, rev opp dra, smelte den igjen. Hodet i hendene, panikk. Angstanfall. Trer. Fikk ikke puste, begynte hyperventilere. Svimmel. Kvalm. Kunne ikke sitte i ro. Hadde ikke sjans til f ynene bort fra samboeren min som sto i kassa og betalte, mtte passe p at jeg tok meg nok sammen til han kom inn i bilen snn at han ikke skulle bli redd for meg. S ble jeg bare tom.



Jeg var ikke p skolen i dag. (Jeg sa til mamma i telefonen at jeg var det nr hun spurte. Jeg vil bare ikke at de skal bekymre seg, men jeg vet hun kommer til lese dette - s unnskyld, men det var godt ment).

Jeg er enda skjelven.

Jeg vil egentlig bare spy.

En ting er at det ikke ble rettssak til tross for alt av beviser - det m jeg jo bare leve med. Det jeg ikke kan leve med er at det liksom skal vre greit at jeg skal g rundt og vite at jeg kan treffe p han hvor som helst. Jeg kan ikke akkurat bare slippe alt jeg har og flytte herfra, selv om det til tider er akkurat det jeg har lyst til. Jeg har enda halvannet r igjen p skolen. Jeg vil ikke kjenne den frykten jeg slet med p daglig basis for to r siden. Jeg vil ikke konstant se meg over skuldra nr jeg er ute i byen eller p vei et sted. Jeg vil ikke isolere meg fordi jeg har s mye tenke p, bearbeide. Jeg vil ikke vre s urolig at det kjennes ut som at hjertet skal hoppe ut av brystet. Likevel er det akkurat det som skjer n. Det er som at jeg har tatt fem sm museskritt fremover de siste to rene, og n tar jeg et svrt elefantsteg tilbake. Jeg har gtt til BUP regelmessig siden 2014 p grunn av angst, PTSD og depresjon - og siden jeg nettopp har fylt 18 str jeg for tiden uten behandler. Jeg fr bare hpe at jeg fr plass p voksenpsykiatrien s fort som mulig, for n er vel behovet s sterkt som det kan vre.

I Norge m offeret rmme for fred, om gjerningsmannen ikke blir dmt kan han leve livet som om ingenting har skjedd. Han kan til og med bo i samme by uten at noen kan si noe p det. Jeg vet om ei som ble neddopa, gjengvoldtatt og filmet for mange r siden og som ikke anmeldte - med tanke p hvordan systemet er selv n i 2017 s hadde de vel blitt frikjent uansett. Vet du hva han ene gjerningsmannen jobber som n? Ambulansefagarbeider. 

 Det er egentlig helt for jvlig.

DEN VERSTE DAGEN I MITT LIV

  • 23.11.2016 kl. 20:49

P en dag som dette er det mange flelser som kommer fram. P denne datoen for to r siden hadde jeg nemlig den aller verste, vanskeligste og tyngste dagen jeg noen sinne har hatt. Jeg har skrevet om dette en gang fr (her), men jeg fler aldri at jeg fr formulert meg godt nok.

Kvelden fr var flott. Jeg fikk besk, vi ordnet oss sammen for vi hadde blitt invitert i bursdagsselskap til ei felles venninne. Det er jo ikke noen hemmelighet at ungdom flest drikker alkohol fr de fyller 18 r, noen tidligere enn andre - og dette var absolutt ikke frste gang jeg prvde det ut. Tvert imot, det var allerede to r siden jeg hadde hatt mitt frste mte med alkoholen, men jeg hadde aldri drukket for bli full - nettopp fordi jeg er kontrollfreak og alltid har hatt lyst til kunne ta vare p meg selv. Vi dro etterhvert p fest, og der var vi i flere timer. Jeg husker alt helt til venninna mi begynte spy, jeg satt ved henne p badet og holdt hret hennes. Jeg hadde jo ikke drukket mer enn et par rusbrus og to-tre veldig utblandede drinker med litt 16%, og dette over en tidsperiode p flere timer. Jeg hadde derimot smakt p noen andres drink, for de insisterte jo? Kanskje var ikke det s lurt, men nr man er 15 r s tenker de frreste over hvilke konsekvenser det muligens kan f.

Dessverre.

Jeg hadde aldri vrt i nrheten av en blackout fr, husket alltid alt fra hver eneste kveld, og jeg var alltid den som endte opp med ta vare p venninnene mine som var uheldig og fikk i seg for mye - selv venninner som var opptil tre r eldre enn meg. Jeg tler ganske mye, jeg hadde i hvert fall ikke ftt i meg nok til at det skulle vre logisk at det skulle ende med en blackout. Venninna mi som spydde fikk ogs blackout den kvelden, og vi har tenkt den tanken at kanskje hadde vi ftt i oss noe annet.

Men av en eller annen grunn ble det uansett svart, og jeg husker ikke noe mer.

Morgenen etter vknet jeg i fotenden av ei seng. I senga var det tre andre jeg ikke kunne huske ha sett kvelden fr. Jeg kjente ikke igjen omgivelsene, og jeg skjnte ikke bret av hvor jeg befant meg - eller hvorfor. Jeg var ikke drlig i det hele tatt, men jeg var heller ikke klar i hodet, og jeg husker ingen detaljer fra den morgenen. Kanskje ikke s rart, jeg var jo panikkslagen. Det eneste jeg hadde p meg var skjrtet mitt og bh'en, s dere kan kanskje tenke dere til hvor redd jeg var, eller? Jeg hadde tross alt en kjreste som jeg var hodestups forelsket i, og jeg hadde heller aldri hatt sex med noen jeg ikke allerede var i et forhold med - nettopp fordi jeg ikke syntes det var rett. 

Jeg hadde merker p halsen. Store, sre merker, og det var vondt svelge og vri p hodet. Jeg hadde vondt i leppa, skrubbsr p beina og en forsltt finger. Telefonen min var bombadert av meldinger fra kjresten min, og det skulle vise seg at noen hadde greid komme seg inn p telefonen min til tross for at jeg hadde kodels. N var jeg livredd - jeg visste fortsatt ingenting om hva som hadde skjedd.

Feil sted til feil tid. Tilfeldigheter? 

Jeg fant genseren min i stua. Trusa og shortsen l p kjkkenet under en benk. Ja, jeg brukte og bruker fortsatt alltid shorts under skjrt og kjoler s jeg ikke str i fare for flashe ting jeg ikke vil vise fram til noen. 


Det skulle vise seg at jeg hadde blitt med ei jeg kjente fra den ene festen og til den andre, hvor ogs hun som var p besk hos meg kvelden fr hadde vrt. Det skulle vise seg at majoriteten av de som var p den siste festen var rundt 20 r, og jeg kjente ingen av dem fra fr. Det skulle vise seg at det p et eller annet tidspunkt den natta hadde det kommet en ubedt fyr, og av en eller annen grunn var jeg plutselig p stuegulvet med han - fritt for alle for se. Ingen tok affre for avverge noe, ingen grep inn. De filmet det p Snapchat og sendte det til gud vet hvem eller hvor mange. De visste at jeg var under 16 r, de visste at han var over 18, og de sa det til han. Han brydde seg ikke, ingen gjorde noe. Det er vanskelig forst. De sa at jeg ikke hadde vist noen interesse for denne personen hele kvelden, og at det var han som var pgende og prvde f kontakt med meg. 

Ikke omvendt. 

Det virker s fjernt, s surrealistisk. Hvordan skal man reagere nr man fr hre om noe som omhandler deg selv fra noen andre, og som du selv aldri hadde trodd ville skje med deg?



Hadde det ikke vrt for denne jenta som skrev til meg den sndagskvelden, s hadde jeg fortsatt ikke visst noe om hva som skjedde den natta. Hadde det ikke vrt for henne hadde jeg ikke sagt noe til tanta mi som fikk meg med til overgrepsmottaket natt til mandag og srget for at jeg ogs ble mtt av politiet der. Jeg var ute til klokken seks p morgenen den mandagen for identifisere huset jeg hadde vrt i. Det var mrkt ute, det var vanskelig. Jeg husket tross alt svidt hvordan ting s ut nr jeg forlot huset tidlig den morgenen. Jeg forklarte meg for politiet. Jeg tror ikke jeg flte noen ting som helst. Jeg var i sjokk. 

P overgrepsmottaket mtte en mannlig lege utfre en gynekologisk underskelse, og han mtte ta bilder av meg nr jeg var naken for bruke det som bevis. Etter en snn hendelse var selvflgelig dette vanvittig ubehagelig. Jeg fikk konstatert at merkene p halsen var fra stump vold - kvelertak mente han. De fant DNA-bevis. 

Jeg var ikke p skolen hele den pflgende uken, og jeg brukte skjerf i to uker fr merkene gikk bort. 

Jeg husker jeg grt nr jeg leste forklaringen hans hos politiet og han hadde bekreftet at det var et samleie. Han var den eneste som mente at jeg hadde vist interesse for han den kvelden. Han kunne forklare ting i detalj, jeg husket ingen verdens ting og det gjr jeg fortsatt ikke. 

Nr jeg forklarte meg for politiet s ble jeg spurt mange sprsml om min seksuelle forhistorie. Hvor gammel jeg var nr jeg hadde sex for frste gang, hvor mange partnere jeg hadde hatt. Gjerningsmannen fikk ingen av disse sprsmlene. Hans seksuelle forhistorie var tydeligvis ikke viktig. Jeg har kldd meg selv i hodet mange ganger over dette her, ville det ikke hatt noe si om tilfeldig sex p fest var en normal ting for han, nr det ikke var det for meg? 

Det gikk ett r fr jeg fikk beskjed om at saken ble henlagt p grunn av bevisets stilling. Det hjalp ikke at de hadde DNA-beviset hans fra underlivet mitt, at jeg hadde merker fra vold p halsen, at han hadde sagt at det var et samleie. Det hjalp ikke at jeg var under seksuell lavalder, og at han var over myndig alder. Det hjalp ikke at de hadde mange vitneforklaringer fra folk som hadde vrt tilstede p festen, folk jeg ikke tidligere hadde hatt noe med gjre eller visste hvem var, og som kunne bekrefte at jeg ikke var ute etter gjre noe med denne fyren, eller at jeg var "tilstede" og kunne holdes ansvarlig for det som skjedde den natta. 

Gud forby at enda en jente m g igjennom det samme.

I ettertid har jeg slitt og sliter fortsatt med angst, depresjon og PTSD - posttraumatisk stresslidelse. Jeg har gtt regelmessig til BUP siden, og kommer til bli overfrt til voksenpsykiatrien nr jeg fyller 18 i januar. 

Hvorfor fikk han ingen konsekvenser? 

Advokaten min sa at det var fordi begge var beruset. At det var fordi jeg ikke husket noe. Han var ikke s beruset at han ikke kunne forklare seg i detalj. Jeg spurte om ikke merkene heller hadde noen betydning. Hun sa noe om at rettsvesenet ikke kunne vite at jeg ikke likte "rff behandling"? 

Ikke misforst, jeg skjnner at det er en vanskelig sak. Ikke tro at jeg ikke har flt p skyldflelsen selv, opptil flere ganger. Det var jo mitt valg drikke? Men skal man vre redd for bli utsatt for noe snt bare fordi man velger rre alkohol? Samtidig er det vanskelig forst at de kan ha s mye bevis og likevel velge ikke gjre noe mer. Det var et s stort nederlag f den beskjeden, likevel turte jeg ikke anke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg hadde taklet vre i en rettssal og forklare meg foran s mange mennesker. faktisk oppleve alt p nytt i hodet mitt. bruke stemmen min for si de ordene. En ting er sikkert, jeg ville i hvert fall ikke taklet f beskjeden om at en eventuell jury heller ikke tok saken min p alvor. Det er s vanskelig ha tillit til det norske rettssystemet, nettopp fordi majoriteten av sakene som omhandler seksuelle overgrep blir henlagt. Folk vet det, derfor er mrketallene for overgrep s store som de er. S mange trr ikke anmelde, nettopp fordi det skal S mye til for at en snn sak faktisk skal f et ordentlig utfall. 

Det er vanskelig godta. Snart er vi i 2017, og seksuelle overgrep burde sttt verst p dagsordenen med tanke p hvor drlig systemet faktisk er. Vi som liksom bor i et land som har blitt kret til vre det beste landet bo i - opptil flere ganger. 

Det er ganske trist.

Nr tre r p videregende blir til fire

  • 30.06.2016 kl. 00:48

I kjlvannet av den store fravrsgrensediskusjonen er det kanskje p tide skrive litt om akkurat dette. Nr 10%-grensa kom p banen ble det et svrt oppstyr blant vgs-elever landet over, og et delt engasjement jeg ikke fr har sett maken til mellom unge mennesker oppstod. Leserinnlegg om hvorfor fravrsgrensa ikke burde tre i kraft ble delt i hytt og pine p Facebook, og det var stor strid i ulike kommentarfelt og politikksnakk-grupper om hva som var rett og ikke. 

Hvordan pvirker dette meg? Jeg har jo alltid gjort det bra p skolen, jeg hoppet over syvende klasse - og nr jeg var ferdig p ungdomsskolen fortalte en av de gamle lrerne meg at en elev hadde brukt en av mine gamle tentamensbesvarelser som kilde p sin egen tentamen. Jeg seilte glatt gjennom de frste mnedene p videregende, men en hendelse s tidlig som i november det frste ret skulle komme til delegge resten av utdanningslpet mitt - om ikke fullstendig, s var det ihvertfall farlig nrt. 

Jeg var 15 r. Jeg bodde p hybel alene. En helg skulle jeg i 16-rsfeiring til en av mine nrmeste venninner, og ja, det var litt alkohol inne i bildet. N skal det sies at jeg hadde mitt frste mte med alkohol nr jeg var 13, og selv om det kanskje var veldig ungt s var de fleste vennene mine opp mot tre r eldre enn det jeg var. Jeg hadde aldri drukket for bli full, og jeg hadde kontroll p inntaket mitt - kjente jeg at det begynte bli litt mye s trappet jeg ned. Jeg HATER ikke ha kontroll. Uansett, utover kvelden bestemte vi oss for dra videre p en fest. Vi hadde det veldig gy, vi snakket med nye folk og hrte p hy musikk. Noen hadde blandet en drink som de ville jeg skulle smake p. Etterhvert hadde den ene venninna mi ftt i seg litt for mye alkohol, og jeg endte opp med holde hret hennes i det hun l over toalettskla. 

S ble det svart. Jeg husker faktisk ingenting. 

Om det var fordi jeg var s dum at jeg smakte p drikken til noen jeg ikke kjente vet jeg ikke, og det kommer jeg heller aldri til f vite. Dagen etter vknet jeg opp p en helt ukjent plass. Jeg l i fotenden i ei seng med tre andre. Tre personer jeg ikke engang kjente eller hadde hatt noe som helst med gjre. Sjokkert, redd og fortvilet, fortsatt uklar i hodet. Jeg spurte hvor jeg var - "Fauske" fikk jeg til svar, som om jeg ikke var redd nok fra fr. Fauske er nemlig en times kjretur herfra, det viste seg derimot at det hele var en veldig drlig spk. Men, p et eller annet vis hadde jeg kommet meg helt til andre siden av byen. Da jeg reiste meg mtte jeg blikket mitt i et speil, men jenta jeg s var ikke noen jeg kunne kjenne igjen. Hvor var genseren min? Trusa mi? Der sto jeg i kun bh og skjrt, med svre vonde merker over hele halsen min. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro - men etter hvert kom det fram at jeg hadde vrt p fest i det huset den natta. Det kom fram at det hadde kommet en uinvitert fyr dit helt alene, og at vi hadde sex p stuegulvet MENS alle andre sto s p. Filmet. P Snapchat. Ingen hadde gjort noe for forhindre det. De andre p festen hadde ogs snakket om at jeg bare var 15, noe som ikke er s rart nr de andre var rundt 20. I en av vitneforklaringene sto det at en av de p festen forskte fortelle vedkommende at jeg bare var 15, men at han ikke brydde seg. I flere av de andre vitneforklaringene sto det at jeg ikke hadde vist noen form for interesse for denne personen, og at det var han som var pgende og som prvde f kontakt med meg. Ingen stoppet det.


Jeg fant genseren min i stua, og trusa p kjkkenet. Hva faen, hva faen, hva faen. N kommer toppen av kransekaka - jeg hadde kjreste p denne tiden. Hodestups forelska, og betatt til de grader. Avstandsforhold p tre timer som jeg var fast bestemt p skulle fungere. Forholdet som jeg kunne se g i tusen knas rett foran ynene mine, og det skulle vre min feil - selv om jeg verken kunne forst at jeg hadde vrt med p noe snt, og selv om jeg ikke husket s mye som et eneste glimt av hele natta. Selv om vi har hatt vre ups and downs slik som de fleste andre par, s er vi sammen den dag i dag.

Alt er s uklart. Jeg husker jeg gikk derfra for mte en av venninnene som jeg var med kvelden fr, jeg tror jeg grt nr jeg s henne p veien. Jeg husker jeg spiste frokost med henne hos kjresten hennes. Jeg husker jeg flte meg s ekkel, stygg og skitten. Jeg husker jeg gikk tilbake til samme huset jeg vknet opp i og fikk dem til kjre meg hjem. Jeg husker jeg la meg ned og grt. Herregud som jeg grt. Jeg husker at jeg samme kveld dro p skolen for ve til en danseoppgave med noen i klassen, at jeg hadde p meg et svrt skjerf for dekke til merkene jeg hadde. Jeg husker jeg grt med en gang jeg viste dem hva som skjulte seg under, og at jeg, som holdt p falle fra hverandre av uvitenhet, hulket fram at jeg ikke hadde peiling p hva som hadde skjedd. Jeg husket at jeg p et eller annet tidspunkt fikk en melding p Facebook fra ei jente som tydeligvis hadde vrt p den siste festen, og at jeg sendte de samme meldingene til tanta mi. Jeg husker at hun senere p kvelden tok meg med p overgrepsmottaket hvor jeg ble mtt av en politimann og mtte avgi forklaring. Og som om jeg ikke hadde det vanskelig nok, s var legen som skulle underske meg uten klr, som skulle underske underlivet mitt og ta bilder av meg naken, en mann. Jeg var ogs helt sikker p at jeg hadde blitt dopet ned p et eller annet p den frste festen jeg var p, men jeg kom meg ikke p overgrepsmottaket fr det hadde gtt s lang tid at det ikke ville vrt synlig p blodprvene. Hva kunne ellers forklare en s langvarig blackout nr man hadde hatt et kontrollert alkoholinntak?



P overgrepsmottaket fikk jeg beskjed om at merkene p halsen var etter stump vold, nrmere bestemt kvelertak. 

Hele natta ble brukt til vre p overgrepsmottaket, p politistasjonen og i en bil for identifisere huset jeg hadde vrt i. Jeg var hjemme klokken seks den mandagsmorgenen. Jeg tror ikke jeg var p skolen hele den uka. 

Et helt r skulle det ta fr jeg fikk svar om det kom til bli rettsak eller ikke. Det ble det ikke, saken ble henlagt. Saken ble henlagt selv om de hadde en stor samling med ulike vitneforklaringer som var p min side og det kun var gjerningsmannen selv som sa at jeg var med p det. Den ble henlagt selv om jeg var under seksuell lavalder, og han var nesten 20 (?) r. Saken ble henlagt selv om jeg hadde merker p halsen som var s vonde at jeg ikke kunne vri p hodet mitt eller svelge ordentlig i to uker etterp. Den ble henlagt selv om de fant hans DNA i underlivet mitt, og selv om han hadde tilsttt og sagt at det var et samleie. Hvorfor? Fordi jeg ikke husket noe. Fordi begge var beruset. Forskjellen er - jeg husket ikke noen verdens ting, mens han kunne beskrive ting nrmest i detalj i hans forklaring. Advokaten min greide si noe s dumt som "kanskje du liker bli behandlet rft, hvem vet?". Det var ille nok at hun en stund fr hadde begynt slutte mte opp til avtalene vre, men n hrtes det nrmest ut som at hun prvde legge skylden over p meg. 

Nevnte jeg forresten at jeg ble spurt mange personlige sprsml om mitt forhold til sex og mine seksuell erfaringer, som kom p min vitneforklaring? I gjerningsmannen sin vitneforklaring stod det ingenting om dette, for de hadde ikke spurt han slike sprsml. Hvorfor var min seksuelle forhistorie s viktig, og ikke gjerningsmannens? 

Hjertet mitt blr for det norske rettssystemet som nok en gang har vist at de prioriterer bruke ressurser p straffe de som parkerer feil og kjrer for fort istedenfor de som har delagt en person ved beg et overgrep. Hvilket signal sender rettsvesenet ut til de som opplever overgrep, nr 80% av overgrepssaker blir henlagt, i mitt tilfelle med det man skulle tro var tilstrekkelig bevis?

S - det sier seg kanskje selv, men i tiden etter denne hendelsen falt jeg helt ut av skolen. Masse fravr. Mter p politistasjonen, advokatmter og timer hos BUP. Dager hvor jeg ikke engang greide komme meg opp av senga. Det kjentes ut som at jeg prvde bre et fjell p skuldrene. Jeg fikk varselbrev etter varselbrev. Selv om karakterene ikke var helt etter min egen standard s var det en stor prestasjon i seg selv komme seg gjennom skoleret uten stryke i et eneste fag - spesielt med tanke p hvor mye jeg slet med bde PTSD, angst og depresjon. Jeg flte at jeg ikke hadde noen venner igjen, for jeg hadde ikke greid opprettholde kontakten med noen. Ingen snakke med, og jeg greide heller ikke vre med p noe som helst sosialt. Jeg var livredd for vre alene offentlig, for f blikk. Hver gang noen s litt for lenge p meg tenkte jeg at de visste hva som hadde skjedd med meg, og at de dmte meg uten vite min versjon av saken. Tomme gater p kveldstid ble min verste fiende, for selv om jeg ikke taklet store folkemengder, s var det bedre at det var folk der enn at jeg ble et enkelt bytte dersom en eller annen mann plutselig skulle dukke opp p min side av fortauet. Jeg var p grten bare jeg mtte g hjem alene p kvelden, og enda verre var det hvis jeg mtte p folk i beruset tilstand. 

I lpet av andreret mitt kom nyheten om fravrsgrense. TI prosent fravr s skulle du ikke f vurdering i faget. Vet du hvor lite ti prosent er i et fag du bare har en eller to timer i uka? Til jul i fjor hadde jeg over 10% i seks fag tror jeg det var, s jeg forsto jo ganske fort at jeg mtte begynne innse at jeg ikke mtte komme igjennom videregende s fort som mulig bare fordi alle andre forventer at man skal det. Fravret mitt har ikke forbedret seg i r, jeg sliter enda med mange ting. Konklusjonen min ble rett og slett at hvis jeg kunne dele opp sisteret mitt og ta halvparten av fagene det ene ret, og siste halvdel ret etterp, s ville jeg f mye mer tid til bygge opp meg selv. Til kunne gjre det bra p skolen, og f med meg undervisningen p en ordentlig mte. Nr s mye tid blir gjort om til fritid sier det seg selv at jeg fr en "ny sjanse" til jobbe med konsentrasjonsevnen, jobbe med skolearbeidet, jobbe med meg selv. Bli frisk. Gjre ting jeg ikke har hatt tid til gjre p grunn av skolen og som jeg har savnet. Bli personen jeg var fr alt av verdighet og selvtillit smeltet vekk. Helt rlig s tror jeg ogs at det er det beste alternativet for min del, og jeg gleder meg til kunne bruke tid p finne meg selv som person - istedenfor at jeg skal g rundt og vre fortvilet fordi jeg ikke har kapasitet nok til vre tte timer eller mer p skolen hver dag og fortsatt ha omfattende innleveringer og danseoppgaver som skal gjres i lpet av det lille jeg har av "fritid". Kanskje hadde flere hatt godt av tilpasse skolelpet for f pusten tilbake?

Ganske nylig greide et familiemedlem pst at jeg bare ble deltidselev snn at jeg kunne sove litt lengre p morgenen. Uttalelsen gjorde meg bde sint og trist, mest fordi hun ikke hadde peiling p hva hun snakket om. Jeg forlenger skolelpet mitt slik at jeg skal kunne fullfre videregende p en ordentlig mte, med karakterer jeg kan leve med - og ikke minst, lavt fravr. Siden jeg hoppet over et skoler p grunnskolen er jeg jo ferdig p videregende samtidig som de andre i mitt kull, s jeg ser egentlig ikke problemet? Er det i det hele tatt et problem uansett hvor gammel man er? Det aller viktigste er jo at man fullfrer? 

- Jeg er ikke for at s og s mye fravr automatisk skal bli stryk. Jeg har skjnt det snn at fravret M dokumenteres av lege eller helsesster, men jeg har ikke tenkt dra til legen min flere ganger i mneden og betale over 300kr hver gang for f dokumentasjon p at jeg har hatt et angstanfall eller at jeg ikke har greid g ut av dra for mte andre mennesker. Ikke er det ting jeg vil eller fr til  snakke om heller. Hvis jeg skulle dratt til helsesstra hver gang noe snt hindret meg i dra p skolen for f et ark hvor hun bekrefter ditt og datt og skriver under, s ville jeg rett og slett bare stjlet tid fra de som har behov for virkelig snakke med helsesstra. Nei, skal fravrsgrensa innfres burde det vre nok med EN bekreftelse fra lege, psykolog eller en annen person som er "kvalifisert" til snakke om elevens psykiske tilstand. En samtale med en forelder burde fungere det ogs, s lenge det er utdypende. Jeg hper bare at folk har forstelse for at det ikke er alt fravr som kan dokumenteres, og at de vre maktene er litt forsiktig med stemple alt fravr som skulk. Jeg hper at det istedenfor tvinge vanskeligstilte elever p skolen, blir viktigere tilrettelegge og vre til hjelp. Hvorfor dytte "svake" elever ut av skolen istedenfor tilrettelegge for at de fr fullfrt utdanning selv om de har problemer? Det aller, aller viktigste burde jo vre at elevene har tatt prver og gjort seg vurderbar? Om eleven har veldig hyt fravr kan man jo gi dem en pen oppgave hvor de selv velger tema innenfor pensum og viser kunnskapen de har, s fr man jo en oversikt over hvilken forstelse eleven har for faget. P slutten av mitt frste vgs-r tok jeg gladelig tre prver p en uke like fr sommerferien for f vurdering i faget, det sier seg selv at man ikke kan f karakter uten ha vrt igjennom noen vurderingssituasjoner. Jeg var bare glad for at lreren min var villig til lage prver til meg for redde karakteren min, gi meg en sjanse og ha forstelse for min situasjon, istedenfor stryke meg. Jeg fikk 3 i standpunkt i det faget, og jeg hadde sannsynligvis ftt hyere karakter hvis det ikke hadde vrt for det hye fravret mitt. 

 

Jeg m bare beklage for at dette ble et veldig rotete innlegg, hver gang jeg tenker p disse temaene s dukker det opp s mye i hodet mitt, og jeg fler aldri at jeg fr formulert meg godt nok, eller at jeg fr med alle detaljene jeg nsker ha med. Jeg vil ogs be alle som leser dette om tenke seg om to ganger hvis dere fr lyst til vre spydige i kommentarfeltet, da dette er det mest personlige og private innlegget jeg noensinne kommer til skrive. Dette innlegget er mest for lette litt p topplokket, og jeg vil bare fortelle min historie og mine synspunkter - jeg nsker ingen stor diskusjon.

Maia Karoline Hansen

Jeg har nettopp fylt 18 r og gr tredjeret ved danselinja i Bod. Er ogs cheerleader hos North Nova Castor og har vrt med vinne to norgesmesterskap. N trener vi til NM igjen i mars, og det blir spennende! Skriver ellers om litt av hvert, men det kommer til g mye i sminke. Flg gjerne @maiakhan eller den nye sminkebrukeren min @maiakhanmakeup p Instagram

Follow

Sk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no