DEN VERSTE DAGEN I MITT LIV

  • 23.11.2016 kl. 20:49

På en dag som dette er det mange følelser som kommer fram. På denne datoen for to år siden hadde jeg nemlig den aller verste, vanskeligste og tyngste dagen jeg noen sinne har hatt. Jeg har skrevet om dette en gang før (her), men jeg føler aldri at jeg får formulert meg godt nok.

Kvelden før var flott. Jeg fikk besøk, vi ordnet oss sammen for vi hadde blitt invitert i bursdagsselskap til ei felles venninne. Det er jo ikke noen hemmelighet at ungdom flest drikker alkohol før de fyller 18 år, noen tidligere enn andre - og dette var absolutt ikke første gang jeg prøvde det ut. Tvert imot, det var allerede to år siden jeg hadde hatt mitt første møte med alkoholen, men jeg hadde aldri drukket for å bli full - nettopp fordi jeg er kontrollfreak og alltid har hatt lyst til å kunne ta vare på meg selv. Vi dro etterhvert på fest, og der var vi i flere timer. Jeg husker alt helt til venninna mi begynte å spy, jeg satt ved henne på badet og holdt håret hennes. Jeg hadde jo ikke drukket mer enn et par rusbrus og to-tre veldig utblandede drinker med litt 16%, og dette over en tidsperiode på flere timer. Jeg hadde derimot smakt på noen andres drink, for de insisterte jo? Kanskje var ikke det så lurt, men når man er 15 år så tenker de færreste over hvilke konsekvenser det muligens kan få.

Dessverre.

Jeg hadde aldri vært i nærheten av en blackout før, husket alltid alt fra hver eneste kveld, og jeg var alltid den som endte opp med å ta vare på venninnene mine som var uheldig og fikk i seg for mye - selv venninner som var opptil tre år eldre enn meg. Jeg tåler ganske mye, jeg hadde i hvert fall ikke fått i meg nok til at det skulle være logisk at det skulle ende med en blackout. Venninna mi som spydde fikk også blackout den kvelden, og vi har tenkt den tanken at kanskje hadde vi fått i oss noe annet.

Men av en eller annen grunn ble det uansett svart, og jeg husker ikke noe mer.

Morgenen etter våknet jeg i fotenden av ei seng. I senga var det tre andre jeg ikke kunne huske å ha sett kvelden før. Jeg kjente ikke igjen omgivelsene, og jeg skjønte ikke bæret av hvor jeg befant meg - eller hvorfor. Jeg var ikke dårlig i det hele tatt, men jeg var heller ikke klar i hodet, og jeg husker ingen detaljer fra den morgenen. Kanskje ikke så rart, jeg var jo panikkslagen. Det eneste jeg hadde på meg var skjørtet mitt og bh'en, så dere kan kanskje tenke dere til hvor redd jeg var, eller? Jeg hadde tross alt en kjæreste som jeg var hodestups forelsket i, og jeg hadde heller aldri hatt sex med noen jeg ikke allerede var i et forhold med - nettopp fordi jeg ikke syntes det var rett. 

Jeg hadde merker på halsen. Store, såre merker, og det var vondt å svelge og å vri på hodet. Jeg hadde vondt i leppa, skrubbsår på beina og en forslått finger. Telefonen min var bombadert av meldinger fra kjæresten min, og det skulle vise seg at noen hadde greid å komme seg inn på telefonen min til tross for at jeg hadde kodelås. Nå var jeg livredd - jeg visste fortsatt ingenting om hva som hadde skjedd.

Feil sted til feil tid. Tilfeldigheter? 

Jeg fant genseren min i stua. Trusa og shortsen lå på kjøkkenet under en benk. Ja, jeg brukte og bruker fortsatt alltid shorts under skjørt og kjoler så jeg ikke står i fare for å flashe ting jeg ikke vil vise fram til noen. 


Det skulle vise seg at jeg hadde blitt med ei jeg kjente fra den ene festen og til den andre, hvor også hun som var på besøk hos meg kvelden før hadde vært. Det skulle vise seg at majoriteten av de som var på den siste festen var rundt 20 år, og jeg kjente ingen av dem fra før. Det skulle vise seg at det på et eller annet tidspunkt den natta hadde det kommet en ubedt fyr, og av en eller annen grunn var jeg plutselig på stuegulvet med han - fritt for alle for å se. Ingen tok affære for å avverge noe, ingen grep inn. De filmet det på Snapchat og sendte det til gud vet hvem eller hvor mange. De visste at jeg var under 16 år, de visste at han var over 18, og de sa det til han. Han brydde seg ikke, ingen gjorde noe. Det er vanskelig å forstå. De sa at jeg ikke hadde vist noen interesse for denne personen hele kvelden, og at det var han som var pågående og prøvde å få kontakt med meg. 

Ikke omvendt. 

Det virker så fjernt, så surrealistisk. Hvordan skal man reagere når man får høre om noe som omhandler deg selv fra noen andre, og som du selv aldri hadde trodd ville skje med deg?



Hadde det ikke vært for denne jenta som skrev til meg den søndagskvelden, så hadde jeg fortsatt ikke visst noe om hva som skjedde den natta. Hadde det ikke vært for henne hadde jeg ikke sagt noe til tanta mi som fikk meg med til overgrepsmottaket natt til mandag og sørget for at jeg også ble møtt av politiet der. Jeg var ute til klokken seks på morgenen den mandagen for å identifisere huset jeg hadde vært i. Det var mørkt ute, det var vanskelig. Jeg husket tross alt såvidt hvordan ting så ut når jeg forlot huset tidlig den morgenen. Jeg forklarte meg for politiet. Jeg tror ikke jeg følte noen ting som helst. Jeg var i sjokk. 

På overgrepsmottaket måtte en mannlig lege utføre en gynekologisk undersøkelse, og han måtte ta bilder av meg når jeg var naken for å bruke det som bevis. Etter en sånn hendelse var selvfølgelig dette vanvittig ubehagelig. Jeg fikk konstatert at merkene på halsen var fra stump vold - kvelertak mente han. De fant DNA-bevis. 

Jeg var ikke på skolen hele den påfølgende uken, og jeg brukte skjerf i to uker før merkene gikk bort. 

Jeg husker jeg gråt når jeg leste forklaringen hans hos politiet og han hadde bekreftet at det var et samleie. Han var den eneste som mente at jeg hadde vist interesse for han den kvelden. Han kunne forklare ting i detalj, jeg husket ingen verdens ting og det gjør jeg fortsatt ikke. 

Når jeg forklarte meg for politiet så ble jeg spurt mange spørsmål om min seksuelle forhistorie. Hvor gammel jeg var når jeg hadde sex for første gang, hvor mange partnere jeg hadde hatt. Gjerningsmannen fikk ingen av disse spørsmålene. Hans seksuelle forhistorie var tydeligvis ikke viktig. Jeg har klødd meg selv i hodet mange ganger over dette her, ville det ikke hatt noe å si om tilfeldig sex på fest var en normal ting for han, når det ikke var det for meg? 

Det gikk ett år før jeg fikk beskjed om at saken ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Det hjalp ikke at de hadde DNA-beviset hans fra underlivet mitt, at jeg hadde merker fra vold på halsen, at han hadde sagt at det var et samleie. Det hjalp ikke at jeg var under seksuell lavalder, og at han var over myndig alder. Det hjalp ikke at de hadde mange vitneforklaringer fra folk som hadde vært tilstede på festen, folk jeg ikke tidligere hadde hatt noe med å gjøre eller visste hvem var, og som kunne bekrefte at jeg ikke var ute etter å gjøre noe med denne fyren, eller at jeg var "tilstede" og kunne holdes ansvarlig for det som skjedde den natta. 

Gud forby at enda en jente må gå igjennom det samme.

I ettertid har jeg slitt og sliter fortsatt med angst, depresjon og PTSD - posttraumatisk stresslidelse. Jeg har gått regelmessig til BUP siden, og kommer til å bli overført til voksenpsykiatrien når jeg fyller 18 i januar. 

Hvorfor fikk han ingen konsekvenser? 

Advokaten min sa at det var fordi begge var beruset. At det var fordi jeg ikke husket noe. Han var ikke så beruset at han ikke kunne forklare seg i detalj. Jeg spurte om ikke merkene heller hadde noen betydning. Hun sa noe om at rettsvesenet ikke kunne vite at jeg ikke likte "røff behandling"? 

Ikke misforstå, jeg skjønner at det er en vanskelig sak. Ikke tro at jeg ikke har følt på skyldfølelsen selv, opptil flere ganger. Det var jo mitt valg å drikke? Men skal man være redd for å bli utsatt for noe sånt bare fordi man velger å røre alkohol? Samtidig er det vanskelig å forstå at de kan ha så mye bevis og likevel velge å ikke gjøre noe mer. Det var et så stort nederlag å få den beskjeden, likevel turte jeg ikke å anke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg hadde taklet å være i en rettssal og forklare meg foran så mange mennesker. Å faktisk oppleve alt på nytt i hodet mitt. Å bruke stemmen min for å si de ordene. En ting er sikkert, jeg ville i hvert fall ikke taklet å få beskjeden om at en eventuell jury heller ikke tok saken min på alvor. Det er så vanskelig å ha tillit til det norske rettssystemet, nettopp fordi majoriteten av sakene som omhandler seksuelle overgrep blir henlagt. Folk vet det, derfor er mørketallene for overgrep så store som de er. SÅ mange tørr ikke å anmelde, nettopp fordi det skal SÅ mye til for at en sånn sak faktisk skal få et ordentlig utfall. 

Det er vanskelig å godta. Snart er vi i 2017, og seksuelle overgrep burde stått øverst på dagsordenen med tanke på hvor dårlig systemet faktisk er. Vi som liksom bor i et land som har blitt kåret til å være det beste landet å bo i - opptil flere ganger. 

Det er ganske trist.

Maia Karoline Hansen

Jeg har nettopp fylt 18 år og går tredjeåret ved danselinja i Bodø. Er også cheerleader hos North Nova Castor og har vært med å vinne to norgesmesterskap. Nå trener vi til NM igjen i mars, og det blir spennende! Skriver ellers om litt av hvert, men det kommer til å gå mye i sminke. Følg gjerne @maiakhan eller den nye sminkebrukeren min @maiakhanmakeup på Instagram

Follow

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no