Fem museskritt fremover, et elefantsteg tilbake

  • 18.01.2017 kl. 15:48

For en stund siden skrev jeg om overgrepet jeg opplevde for et par r siden (det kan du lese her). Mye har skjedd siden da, helt klart - og noen ting har jo begynt bli litt bedre etter hvert som tiden har gtt. Nr det er sagt, s mener jeg ikke at jeg har godtatt hva som har skjedd eller at jeg har glemt det, ei heller at jeg har tilgitt verken han som gjorde det eller rettssystemet som sviktet meg. "Tiden leger alle sr" - sies det, men om alle srene vil leges tviler jeg sterkt p av mange ulike grunner. Noe ble revet bort fra meg den kvelden, slik som med alle som opplever overgrep. Kontrollen over egen kropp, penheten jeg hadde mot andre mennesker, den psykiske helsen min og hverdagen jeg hadde som ikke var preget av verken uro, angst, redsel eller konsentrasjonsvansker. Jeg mistet meg selv.

Det ble jo ikke rettssak, og han ble selvflgelig ikke straffet - snn som 90% av alle andre overgripere i dette landet. En stund etter overgrepet fikk jeg hre at han hadde flyttet til en annen by. Det var veldig godt - jeg trengte i hvert fall ikke vre redd for mte p han p gata. En dag i samme tidsperiode mens jeg ventet p bussen s jeg at han kom ut av flyplassen. Jeg bodde tross alt fem minutter unna og det var der jeg tok buss hvor enn jeg skulle. Jeg husker ikke mer av den dagen, men jeg hadde store vansker i tiden etterp - det var frste gang jeg s han etter overgrepet.

Etter det s har jeg vrt ganske heldig og ikke sett han noe mer - eller, i alle fall inntil ganske nylig. Jeg har jo flyttet til en annen del av byen og ting har begynt g fremover - det har blitt lettere dra ut med venner og komme meg p skolen, for eksempel. P senhsten n i fjor gikk jeg hjemover p fortauet, og jeg snudde meg for se bilen som holdt p kjre forbi meg - du vet, snn som man gjr av og til. Jeg fikk akkurat et lite glimt av ansiktet til han som kjrte denne bilen, men han tok ned solskjermen akkurat i det han passerte meg. Det var jo han, var det ikke? Kanskje var jeg paranoid, men det lignet jo noe helt forferdelig? Hva om han plutselig hadde flyttet tilbake hit, liksom? Mistanken min fikk jeg jo bekreftet nr samboeren min kom hjem fra sitt frste besk p treningsstudioet han hadde kjpt medlemskap hos - og fortalte at han som dela s mye for meg den novembernatta tydeligvis trente p akkurat det treningsstudioet. Her, i samme by. Samboeren min avsluttet medlemskapet der og har ikke vrt der siden. 

I gr kveld hentet samboeren min meg p trening, og vi dro p nrbutikken vr for handle litt mat. En helt vanlig dag. Jeg hentet melk, pasta, brd og plegg, la det i kurven - var helt i min egen verden og fullstendig uoppmerksom p folkene rundt, som jeg alltid blir nr jeg er i en hvilken som helst butikk - sikkert derfor shopping er s terapeutisk for meg. Jeg gikk bort til samboeren min som sto innimellom noen hyller like ved kassa. "S du hvem som er her?", spurte han. Det var noe med tonefallet og mten han s p meg. Jeg skjnte det jo. Vennene mine har sett han, han har vrt innom jobben til tanta mi. Vi bor i samme bydel, han har til og med ftt seg kjreste her - det var bare et sprsml om tid fr dette kom til skje.

Jeg spurte om jeg kunne f bilnklene, jeg mtte ut derfra - fort. Lp til bilen, rev opp dra, smelte den igjen. Hodet i hendene, panikk. Angstanfall. Trer. Fikk ikke puste, begynte hyperventilere. Svimmel. Kvalm. Kunne ikke sitte i ro. Hadde ikke sjans til f ynene bort fra samboeren min som sto i kassa og betalte, mtte passe p at jeg tok meg nok sammen til han kom inn i bilen snn at han ikke skulle bli redd for meg. S ble jeg bare tom.



Jeg var ikke p skolen i dag. (Jeg sa til mamma i telefonen at jeg var det nr hun spurte. Jeg vil bare ikke at de skal bekymre seg, men jeg vet hun kommer til lese dette - s unnskyld, men det var godt ment).

Jeg er enda skjelven.

Jeg vil egentlig bare spy.

En ting er at det ikke ble rettssak til tross for alt av beviser - det m jeg jo bare leve med. Det jeg ikke kan leve med er at det liksom skal vre greit at jeg skal g rundt og vite at jeg kan treffe p han hvor som helst. Jeg kan ikke akkurat bare slippe alt jeg har og flytte herfra, selv om det til tider er akkurat det jeg har lyst til. Jeg har enda halvannet r igjen p skolen. Jeg vil ikke kjenne den frykten jeg slet med p daglig basis for to r siden. Jeg vil ikke konstant se meg over skuldra nr jeg er ute i byen eller p vei et sted. Jeg vil ikke isolere meg fordi jeg har s mye tenke p, bearbeide. Jeg vil ikke vre s urolig at det kjennes ut som at hjertet skal hoppe ut av brystet. Likevel er det akkurat det som skjer n. Det er som at jeg har tatt fem sm museskritt fremover de siste to rene, og n tar jeg et svrt elefantsteg tilbake. Jeg har gtt til BUP regelmessig siden 2014 p grunn av angst, PTSD og depresjon - og siden jeg nettopp har fylt 18 str jeg for tiden uten behandler. Jeg fr bare hpe at jeg fr plass p voksenpsykiatrien s fort som mulig, for n er vel behovet s sterkt som det kan vre.

I Norge m offeret rmme for fred, om gjerningsmannen ikke blir dmt kan han leve livet som om ingenting har skjedd. Han kan til og med bo i samme by uten at noen kan si noe p det. Jeg vet om ei som ble neddopa, gjengvoldtatt og filmet for mange r siden og som ikke anmeldte - med tanke p hvordan systemet er selv n i 2017 s hadde de vel blitt frikjent uansett. Vet du hva han ene gjerningsmannen jobber som n? Ambulansefagarbeider. 

 Det er egentlig helt for jvlig.

Maia Karoline Hansen

Jeg har nettopp fylt 18 r og gr tredjeret ved danselinja i Bod. Er ogs cheerleader hos North Nova Castor og har vrt med vinne to norgesmesterskap. N trener vi til NM igjen i mars, og det blir spennende! Skriver ellers om litt av hvert, men det kommer til g mye i sminke. Flg gjerne @maiakhan eller den nye sminkebrukeren min @maiakhanmakeup p Instagram

Follow

Sk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no