Fem museskritt fremover, et elefantsteg tilbake

  • 18.01.2017 kl. 15:48

For en stund siden skrev jeg om overgrepet jeg opplevde for et par år siden (det kan du lese her). Mye har skjedd siden da, helt klart - og noen ting har jo begynt å bli litt bedre etter hvert som tiden har gått. Når det er sagt, så mener jeg ikke at jeg har godtatt hva som har skjedd eller at jeg har glemt det, ei heller at jeg har tilgitt verken han som gjorde det eller rettssystemet som sviktet meg. "Tiden leger alle sår" - sies det, men om alle sårene vil leges tviler jeg sterkt på av mange ulike grunner. Noe ble revet bort fra meg den kvelden, slik som med alle som opplever overgrep. Kontrollen over egen kropp, åpenheten jeg hadde mot andre mennesker, den psykiske helsen min og hverdagen jeg hadde som ikke var preget av verken uro, angst, redsel eller konsentrasjonsvansker. Jeg mistet meg selv.

Det ble jo ikke rettssak, og han ble selvfølgelig ikke straffet - sånn som 90% av alle andre overgripere i dette landet. En stund etter overgrepet fikk jeg høre at han hadde flyttet til en annen by. Det var veldig godt - jeg trengte i hvert fall ikke å være redd for å møte på han på gata. En dag i samme tidsperiode mens jeg ventet på bussen så jeg at han kom ut av flyplassen. Jeg bodde tross alt fem minutter unna og det var der jeg tok buss hvor enn jeg skulle. Jeg husker ikke mer av den dagen, men jeg hadde store vansker i tiden etterpå - det var første gang jeg så han etter overgrepet.

Etter det så har jeg vært ganske heldig og ikke sett han noe mer - eller, i alle fall inntil ganske nylig. Jeg har jo flyttet til en annen del av byen og ting har begynt å gå fremover - det har blitt lettere å dra ut med venner og å komme meg på skolen, for eksempel. På senhøsten nå i fjor gikk jeg hjemover på fortauet, og jeg snudde meg for å se bilen som holdt på å kjøre forbi meg - du vet, sånn som man gjør av og til. Jeg fikk akkurat et lite glimt av ansiktet til han som kjørte denne bilen, men han tok ned solskjermen akkurat i det han passerte meg. Det var jo han, var det ikke? Kanskje var jeg paranoid, men det lignet jo noe helt forferdelig? Hva om han plutselig hadde flyttet tilbake hit, liksom? Mistanken min fikk jeg jo bekreftet når samboeren min kom hjem fra sitt første besøk på treningsstudioet han hadde kjøpt medlemskap hos - og fortalte at han som ødela så mye for meg den novembernatta tydeligvis trente på akkurat det treningsstudioet. Her, i samme by. Samboeren min avsluttet medlemskapet der og har ikke vært der siden. 

I går kveld hentet samboeren min meg på trening, og vi dro på nærbutikken vår for å handle litt mat. En helt vanlig dag. Jeg hentet melk, pasta, brød og pålegg, la det i kurven - var helt i min egen verden og fullstendig uoppmerksom på folkene rundt, som jeg alltid blir når jeg er i en hvilken som helst butikk - sikkert derfor shopping er så terapeutisk for meg. Jeg gikk bort til samboeren min som sto innimellom noen hyller like ved kassa. "Så du hvem som er her?", spurte han. Det var noe med tonefallet og måten han så på meg. Jeg skjønte det jo. Vennene mine har sett han, han har vært innom jobben til tanta mi. Vi bor i samme bydel, han har til og med fått seg kjæreste her - det var bare et spørsmål om tid før dette kom til å skje.

Jeg spurte om jeg kunne få bilnøklene, jeg måtte ut derfra - fort. Løp til bilen, rev opp døra, smelte den igjen. Hodet i hendene, panikk. Angstanfall. Tårer. Fikk ikke puste, begynte å hyperventilere. Svimmel. Kvalm. Kunne ikke sitte i ro. Hadde ikke sjans til å få øynene bort fra samboeren min som sto i kassa og betalte, måtte passe på at jeg tok meg nok sammen til han kom inn i bilen sånn at han ikke skulle bli redd for meg. Så ble jeg bare tom.



Jeg var ikke på skolen i dag. (Jeg sa til mamma i telefonen at jeg var det når hun spurte. Jeg vil bare ikke at de skal bekymre seg, men jeg vet hun kommer til å lese dette - så unnskyld, men det var godt ment).

Jeg er enda skjelven.

Jeg vil egentlig bare spy.

En ting er at det ikke ble rettssak til tross for alt av beviser - det må jeg jo bare leve med. Det jeg ikke kan leve med er at det liksom skal være greit at jeg skal gå rundt og vite at jeg kan treffe på han hvor som helst. Jeg kan ikke akkurat bare slippe alt jeg har og flytte herfra, selv om det til tider er akkurat det jeg har lyst til. Jeg har enda halvannet år igjen på skolen. Jeg vil ikke kjenne den frykten jeg slet med på daglig basis for to år siden. Jeg vil ikke konstant se meg over skuldra når jeg er ute i byen eller på vei et sted. Jeg vil ikke isolere meg fordi jeg har så mye å tenke på, å bearbeide. Jeg vil ikke være så urolig at det kjennes ut som at hjertet skal hoppe ut av brystet. Likevel er det akkurat det som skjer nå. Det er som at jeg har tatt fem små museskritt fremover de siste to årene, og nå tar jeg et svært elefantsteg tilbake. Jeg har gått til BUP regelmessig siden 2014 på grunn av angst, PTSD og depresjon - og siden jeg nettopp har fylt 18 står jeg for tiden uten behandler. Jeg får bare håpe at jeg får plass på voksenpsykiatrien så fort som mulig, for nå er vel behovet så sterkt som det kan være.

I Norge må offeret rømme for å fred, om gjerningsmannen ikke blir dømt kan han leve livet som om ingenting har skjedd. Han kan til og med bo i samme by uten at noen kan si noe på det. Jeg vet om ei som ble neddopa, gjengvoldtatt og filmet for mange år siden og som ikke anmeldte - med tanke på hvordan systemet er selv nå i 2017 så hadde de vel blitt frikjent uansett. Vet du hva han ene gjerningsmannen jobber som nå? Ambulansefagarbeider. 

 Det er egentlig helt for jævlig.

Maia Karoline Hansen

Jeg har nettopp fylt 18 år og går tredjeåret ved danselinja i Bodø. Er også cheerleader hos North Nova Castor og har vært med å vinne to norgesmesterskap. Nå trener vi til NM igjen i mars, og det blir spennende! Skriver ellers om litt av hvert, men det kommer til å gå mye i sminke. Følg gjerne @maiakhan eller den nye sminkebrukeren min @maiakhanmakeup på Instagram

Follow

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no