Når tre år på videregående blir til fire

  • 30.06.2016 kl. 00:48

I kjølvannet av den store fraværsgrensediskusjonen er det kanskje på tide å skrive litt om akkurat dette. Når 10%-grensa kom på banen ble det et svært oppstyr blant vgs-elever landet over, og et delt engasjement jeg ikke før har sett maken til mellom unge mennesker oppstod. Leserinnlegg om hvorfor fraværsgrensa ikke burde tre i kraft ble delt i hytt og pine på Facebook, og det var stor strid i ulike kommentarfelt og politikksnakk-grupper om hva som var rett og ikke. 

Hvordan påvirker dette meg? Jeg har jo alltid gjort det bra på skolen, jeg hoppet over syvende klasse - og når jeg var ferdig på ungdomsskolen fortalte en av de gamle lærerne meg at en elev hadde brukt en av mine gamle tentamensbesvarelser som kilde på sin egen tentamen. Jeg seilte glatt gjennom de første månedene på videregående, men en hendelse så tidlig som i november det første året skulle komme til å ødelegge resten av utdanningsløpet mitt - om ikke fullstendig, så var det ihvertfall farlig nært. 

Jeg var 15 år. Jeg bodde på hybel alene. En helg skulle jeg i 16-årsfeiring til en av mine nærmeste venninner, og ja, det var litt alkohol inne i bildet. Nå skal det sies at jeg hadde mitt første møte med alkohol når jeg var 13, og selv om det kanskje var veldig ungt så var de fleste vennene mine opp mot tre år eldre enn det jeg var. Jeg hadde aldri drukket for å bli full, og jeg hadde kontroll på inntaket mitt - kjente jeg at det begynte å bli litt mye så trappet jeg ned. Jeg HATER å ikke ha kontroll. Uansett, utover kvelden bestemte vi oss for å dra videre på en fest. Vi hadde det veldig gøy, vi snakket med nye folk og hørte på høy musikk. Noen hadde blandet en drink som de ville jeg skulle smake på. Etterhvert hadde den ene venninna mi fått i seg litt for mye alkohol, og jeg endte opp med å holde håret hennes i det hun lå over toalettskåla. 

Så ble det svart. Jeg husker faktisk ingenting. 

Om det var fordi jeg var så dum at jeg smakte på drikken til noen jeg ikke kjente vet jeg ikke, og det kommer jeg heller aldri til å få vite. Dagen etter våknet jeg opp på en helt ukjent plass. Jeg lå i fotenden i ei seng med tre andre. Tre personer jeg ikke engang kjente eller hadde hatt noe som helst med å gjøre. Sjokkert, redd og fortvilet, fortsatt uklar i hodet. Jeg spurte hvor jeg var - "Fauske" fikk jeg til svar, som om jeg ikke var redd nok fra før. Fauske er nemlig en times kjøretur herfra, det viste seg derimot at det hele var en veldig dårlig spøk. Men, på et eller annet vis hadde jeg kommet meg helt til andre siden av byen. Da jeg reiste meg møtte jeg blikket mitt i et speil, men jenta jeg så var ikke noen jeg kunne kjenne igjen. Hvor var genseren min? Trusa mi? Der sto jeg i kun bh og skjørt, med svære vonde merker over hele halsen min. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro - men etter hvert kom det fram at jeg hadde vært på fest i det huset den natta. Det kom fram at det hadde kommet en uinvitert fyr dit helt alene, og at vi hadde sex på stuegulvet MENS alle andre sto å så på. Filmet. På Snapchat. Ingen hadde gjort noe for å forhindre det. De andre på festen hadde også snakket om at jeg bare var 15, noe som ikke er så rart når de andre var rundt 20. I en av vitneforklaringene sto det at en av de på festen forsøkte å fortelle vedkommende at jeg bare var 15, men at han ikke brydde seg. I flere av de andre vitneforklaringene sto det at jeg ikke hadde vist noen form for interesse for denne personen, og at det var han som var pågående og som prøvde å få kontakt med meg. Ingen stoppet det.


Jeg fant genseren min i stua, og trusa på kjøkkenet. Hva faen, hva faen, hva faen. Nå kommer toppen av kransekaka - jeg hadde kjæreste på denne tiden. Hodestups forelska, og betatt til de grader. Avstandsforhold på tre timer som jeg var fast bestemt på skulle fungere. Forholdet som jeg kunne se gå i tusen knas rett foran øynene mine, og det skulle være min feil - selv om jeg verken kunne forstå at jeg hadde vært med på noe sånt, og selv om jeg ikke husket så mye som et eneste glimt av hele natta. Selv om vi har hatt våre ups and downs slik som de fleste andre par, så er vi sammen den dag i dag.

Alt er så uklart. Jeg husker jeg gikk derfra for å møte en av venninnene som jeg var med kvelden før, jeg tror jeg gråt når jeg så henne på veien. Jeg husker jeg spiste frokost med henne hos kjæresten hennes. Jeg husker jeg følte meg så ekkel, stygg og skitten. Jeg husker jeg gikk tilbake til samme huset jeg våknet opp i og fikk dem til å kjøre meg hjem. Jeg husker jeg la meg ned og gråt. Herregud som jeg gråt. Jeg husker at jeg samme kveld dro på skolen for å øve til en danseoppgave med noen i klassen, at jeg hadde på meg et svært skjerf for å dekke til merkene jeg hadde. Jeg husker jeg gråt med en gang jeg viste dem hva som skjulte seg under, og at jeg, som holdt på å falle fra hverandre av uvitenhet, hulket fram at jeg ikke hadde peiling på hva som hadde skjedd. Jeg husket at jeg på et eller annet tidspunkt fikk en melding på Facebook fra ei jente som tydeligvis hadde vært på den siste festen, og at jeg sendte de samme meldingene til tanta mi. Jeg husker at hun senere på kvelden tok meg med på overgrepsmottaket hvor jeg ble møtt av en politimann og måtte avgi forklaring. Og som om jeg ikke hadde det vanskelig nok, så var legen som skulle undersøke meg uten klær, som skulle undersøke underlivet mitt og ta bilder av meg naken, en mann. Jeg var også helt sikker på at jeg hadde blitt dopet ned på et eller annet på den første festen jeg var på, men jeg kom meg ikke på overgrepsmottaket før det hadde gått så lang tid at det ikke ville vært synlig på blodprøvene. Hva kunne ellers forklare en så langvarig blackout når man hadde hatt et kontrollert alkoholinntak?



På overgrepsmottaket fikk jeg beskjed om at merkene på halsen var etter stump vold, nærmere bestemt kvelertak. 

Hele natta ble brukt til å være på overgrepsmottaket, på politistasjonen og i en bil for å identifisere huset jeg hadde vært i. Jeg var hjemme klokken seks den mandagsmorgenen. Jeg tror ikke jeg var på skolen hele den uka. 

Et helt år skulle det ta før jeg fikk svar om det kom til å bli rettsak eller ikke. Det ble det ikke, saken ble henlagt. Saken ble henlagt selv om de hadde en stor samling med ulike vitneforklaringer som var på min side og det kun var gjerningsmannen selv som sa at jeg var med på det. Den ble henlagt selv om jeg var under seksuell lavalder, og han var nesten 20 (?) år. Saken ble henlagt selv om jeg hadde merker på halsen som var så vonde at jeg ikke kunne vri på hodet mitt eller svelge ordentlig i to uker etterpå. Den ble henlagt selv om de fant hans DNA i underlivet mitt, og selv om han hadde tilstått og sagt at det var et samleie. Hvorfor? Fordi jeg ikke husket noe. Fordi begge var beruset. Forskjellen er - jeg husket ikke noen verdens ting, mens han kunne beskrive ting nærmest i detalj i hans forklaring. Advokaten min greide å si noe så dumt som "kanskje du liker å bli behandlet røft, hvem vet?". Det var ille nok at hun en stund før hadde begynt å slutte å møte opp til avtalene våre, men nå hørtes det nærmest ut som at hun prøvde å legge skylden over på meg. 

Nevnte jeg forresten at jeg ble spurt mange personlige spørsmål om mitt forhold til sex og mine seksuell erfaringer, som kom på min vitneforklaring? I gjerningsmannen sin vitneforklaring stod det ingenting om dette, for de hadde ikke spurt han slike spørsmål. Hvorfor var min seksuelle forhistorie så viktig, og ikke gjerningsmannens? 

Hjertet mitt blør for det norske rettssystemet som nok en gang har vist at de prioriterer å bruke ressurser på å straffe de som parkerer feil og kjører for fort istedenfor de som har ødelagt en person ved å begå et overgrep. Hvilket signal sender rettsvesenet ut til de som opplever overgrep, når 80% av overgrepssaker blir henlagt, i mitt tilfelle med det man skulle tro var tilstrekkelig bevis?

Så - det sier seg kanskje selv, men i tiden etter denne hendelsen falt jeg helt ut av skolen. Masse fravær. Møter på politistasjonen, advokatmøter og timer hos BUP. Dager hvor jeg ikke engang greide å komme meg opp av senga. Det kjentes ut som at jeg prøvde å bære et fjell på skuldrene. Jeg fikk varselbrev etter varselbrev. Selv om karakterene ikke var helt etter min egen standard så var det en stor prestasjon i seg selv å komme seg gjennom skoleåret uten å stryke i et eneste fag - spesielt med tanke på hvor mye jeg slet med både PTSD, angst og depresjon. Jeg følte at jeg ikke hadde noen venner igjen, for jeg hadde ikke greid å opprettholde kontakten med noen. Ingen å snakke med, og jeg greide heller ikke å være med på noe som helst sosialt. Jeg var livredd for å være alene offentlig, for å få blikk. Hver gang noen så litt for lenge på meg tenkte jeg at de visste hva som hadde skjedd med meg, og at de dømte meg uten å vite min versjon av saken. Tomme gater på kveldstid ble min verste fiende, for selv om jeg ikke taklet store folkemengder, så var det bedre at det var folk der enn at jeg ble et enkelt bytte dersom en eller annen mann plutselig skulle dukke opp på min side av fortauet. Jeg var på gråten bare jeg måtte gå hjem alene på kvelden, og enda verre var det hvis jeg møtte på folk i beruset tilstand. 

I løpet av andreåret mitt kom nyheten om fraværsgrense. TI prosent fravær så skulle du ikke få vurdering i faget. Vet du hvor lite ti prosent er i et fag du bare har en eller to timer i uka? Til jul i fjor hadde jeg over 10% i seks fag tror jeg det var, så jeg forsto jo ganske fort at jeg måtte begynne å innse at jeg ikke måtte komme igjennom videregående så fort som mulig bare fordi alle andre forventer at man skal det. Fraværet mitt har ikke forbedret seg i år, jeg sliter enda med mange ting. Konklusjonen min ble rett og slett at hvis jeg kunne dele opp sisteåret mitt og ta halvparten av fagene det ene året, og siste halvdel året etterpå, så ville jeg få mye mer tid til å bygge opp meg selv. Til å kunne gjøre det bra på skolen, og få med meg undervisningen på en ordentlig måte. Når så mye tid blir gjort om til fritid sier det seg selv at jeg får en "ny sjanse" til å jobbe med konsentrasjonsevnen, jobbe med skolearbeidet, jobbe med meg selv. Bli frisk. Gjøre ting jeg ikke har hatt tid til å gjøre på grunn av skolen og som jeg har savnet. Bli personen jeg var før alt av verdighet og selvtillit smeltet vekk. Helt ærlig så tror jeg også at det er det beste alternativet for min del, og jeg gleder meg til å kunne bruke tid på å finne meg selv som person - istedenfor at jeg skal gå rundt og være fortvilet fordi jeg ikke har kapasitet nok til å være åtte timer eller mer på skolen hver dag og fortsatt ha omfattende innleveringer og danseoppgaver som skal gjøres i løpet av det lille jeg har av "fritid". Kanskje hadde flere hatt godt av å tilpasse skoleløpet for å få pusten tilbake?

Ganske nylig greide et familiemedlem å påstå at jeg bare ble deltidselev sånn at jeg kunne sove litt lengre på morgenen. Uttalelsen gjorde meg både sint og trist, mest fordi hun ikke hadde peiling på hva hun snakket om. Jeg forlenger skoleløpet mitt slik at jeg skal kunne fullføre videregående på en ordentlig måte, med karakterer jeg kan leve med - og ikke minst, lavt fravær. Siden jeg hoppet over et skoleår på grunnskolen er jeg jo ferdig på videregående samtidig som de andre i mitt kull, så jeg ser egentlig ikke problemet? Er det i det hele tatt et problem uansett hvor gammel man er? Det aller viktigste er jo at man fullfører? 

- Jeg er ikke for at så og så mye fravær automatisk skal bli stryk. Jeg har skjønt det sånn at fraværet MÅ dokumenteres av lege eller helsesøster, men jeg har ikke tenkt å dra til legen min flere ganger i måneden og betale over 300kr hver gang for å få dokumentasjon på at jeg har hatt et angstanfall eller at jeg ikke har greid å gå ut av døra for å møte andre mennesker. Ikke er det ting jeg vil eller får til å snakke om heller. Hvis jeg skulle dratt til helsesøstra hver gang noe sånt hindret meg i å dra på skolen for å få et ark hvor hun bekrefter ditt og datt og skriver under, så ville jeg rett og slett bare stjålet tid fra de som har behov for å virkelig snakke med helsesøstra. Nei, skal fraværsgrensa innføres burde det være nok med EN bekreftelse fra lege, psykolog eller en annen person som er "kvalifisert" til å snakke om elevens psykiske tilstand. En samtale med en forelder burde fungere det også, så lenge det er utdypende. Jeg håper bare at folk har forståelse for at det ikke er alt fravær som kan dokumenteres, og at de øvre maktene er litt forsiktig med å stemple alt fravær som skulk. Jeg håper at det istedenfor å tvinge vanskeligstilte elever på skolen, blir viktigere å tilrettelegge og være til hjelp. Hvorfor dytte "svake" elever ut av skolen istedenfor å tilrettelegge for at de får fullført utdanning selv om de har problemer? Det aller, aller viktigste burde jo være at elevene har tatt prøver og gjort seg vurderbar? Om eleven har veldig høyt fravær kan man jo gi dem en åpen oppgave hvor de selv velger tema innenfor pensum og viser kunnskapen de har, så får man jo en oversikt over hvilken forståelse eleven har for faget. På slutten av mitt første vgs-år tok jeg gladelig tre prøver på en uke like før sommerferien for å få vurdering i faget, det sier seg selv at man ikke kan få karakter uten å ha vært igjennom noen vurderingssituasjoner. Jeg var bare glad for at læreren min var villig til å lage prøver til meg for å redde karakteren min, gi meg en sjanse og ha forståelse for min situasjon, istedenfor å stryke meg. Jeg fikk 3 i standpunkt i det faget, og jeg hadde sannsynligvis fått høyere karakter hvis det ikke hadde vært for det høye fraværet mitt. 

 

Jeg må bare beklage for at dette ble et veldig rotete innlegg, hver gang jeg tenker på disse temaene så dukker det opp så mye i hodet mitt, og jeg føler aldri at jeg får formulert meg godt nok, eller at jeg får med alle detaljene jeg ønsker å ha med. Jeg vil også be alle som leser dette om å tenke seg om to ganger hvis dere får lyst til å være spydige i kommentarfeltet, da dette er det mest personlige og private innlegget jeg noensinne kommer til å skrive. Dette innlegget er mest for å lette litt på topplokket, og jeg vil bare fortelle min historie og mine synspunkter - jeg ønsker ingen stor diskusjon.

41 Kommentarer

Malin Jørgensen

30.06.2016 kl. 01:12
Maia, du e ei sterk å ei fantastisk jente! stå på❤️ I LOVE YOU

Anonym

30.06.2016 kl. 01:29
Føler utrolig med deg! Har vært igjennom noe ganske lignende og delte opp selv det siste året på VGs.. Men kom meg dessverre ikke gjennom selvom pga for høyt fravær og stor motbakke pga en innleggelse tidlig det skoleåret :/ Så er enig med deg når det gjelder fraværsgrensa, at det burde finnes unntak for mennesker som sliter. Men uansett så fant jeg ut at utdannelse på det tidspunktet ikke ble det viktigste for meg, at jeg det føltes mer riktig å fokusere på min psykiske helse først og fremst for å bli frisk. Det er heller ikke verdens undergang, jeg finner en løsning på hvordan jeg tar utdanningen min senere når jeg er klar for det, men psykisk og fysisk helse skal være førsteprioritet. Vi er generasjon prestasjon, ikke bare kroppspress har vi, men også utdanningspress. Men som sagt så føler jeg så utrolig med deg og håper ting ordner seg for deg<3 Du er ikke alene, jeg vet akkurat hvordan du har det!

Marthe

30.06.2016 kl. 02:20
Dette er bare så grusomt. Alt jeg klarer å tenke når jeg leser dette er hvor mange forferdelig ting du har og måtte gå igjennom. Han som gjorde noe slikt mot deg og staten som skulle ha beskyttet deg. Du fortjener så mye mer en alt dette. Så utrolig mye mer. Bare at du kommer deg på skolen er en stor ting. Allikevel tråkker staten på deg igjen. Jeg kan ikke si jeg forstår meg på hva du har gått igjennom siden aldri vært der selv. Men jeg er lei meg for at mennesker kan skade andre på forskjellige måter å slippe unna med det som de gjorde mot seg :( både staten , gutten og politiet. Hilsen Marthe

M

30.06.2016 kl. 03:52
Du er utrolig sterk maia<3 saker som dette burde bli lest, får vondt i hjerte når jeg hører det du ufrivillig måtte være med på<3 og at saken din ble henlagt er helt på trynet... Jeg hadde finni meg en ny advokat og tatt opp saken samtidig gått til sak mot politiet, stå på videre, kjenner deg ikke så godt men jeg kjenner jeg er stolt av deg... Har virkelig troa på deg, you go girl. ♥

UnoW

30.06.2016 kl. 07:03
At fraværsgrensa er mye omtalt, er det ingen tvil om, men at det må være noen grenser er det vel heller ingen tvil om. Bakgrunnen for et eventuelt fravær er også irrelevant i den sammenhengen og er egentlig en avsporing av selve debatten om fraværsgrense eller ei..

Så hva er denne "skumle" fraværsgrensen da? Og hvilken "praktisk" betydning har den?

Betydningen er vel egentlig veldig grei, for den har jo absolutt ingen betydning før man er inne i det siste året av VGS eller ungdomsskolen, dvs. det året man skal sette karakterer...

Hvorfor man skal sette karakterer er åpenlyst, men hva med grunnlaget for å sette karakterer? Og ikke minst, hvordan skal man kunne gi en karakter til en som har et for høyt fravær og hvor man av den grunn ikke vet hvor eleven står faglig?

Når man skal ha en avsluttende karakter i ett fag, så forventes det at man innehar en del kunnskap om faget, og hvordan kan man vite noe om kunnskapsnivået dersom man aldri er tilstede og aldri tar en målprøve?

Man kunne gjerne skippet hele fraværsgrensa og løst det på en annen måte, for nå er det jo slik at man bare da kan gi karakteren 1 dersom man ikke har muligheten til å fastsette noen annen karakter, men hva er egentlig den praktiske forskjellen mellom 1 og ikke noe?

Er det da ikke bedre å kunne sette blankt pga fraværet enn å sette 1 som er det samme som å bli stemplet dum? Eller vil man uansett få det stempelet?

Hvor jeg selv står i dette spørsmålet er jeg selv ikke helt enig med med selv om, men jeg heller nok mer mot den siden som ønsker å sette en fraværsgrense. Men det jeg er redd for i så måte, er at dette blir en "lettvint" løsning hvor man ikke har et "backup-system"..

Hva om man i de tilfellene man ikke kan sette karakter pga fravær, kunne tilby eleven å ta målprøvene man gikk glipp av + en eventuell eksamen i de fagene fraværet er for stort? Kunne man da gitt en karakter, eller blir det også et sjansespill hvor man kan få bestått fordi man hadde "flaks" med spørsmålene?

Og er det egentlig så ille om man må ta opp igjen hele det siste året (I alle fall på VGS) dersom man ikke har kunne fullføre utdanningen? Eventuelt bare ta opp igjen de fagene som er "karakterløse"? Eller flere, dersom man vil styrke karakterene...

Så får man bare synse videre rundt temaet, for debatten er sikkert ikke død enda ;-)

Maia Karoline Hansen

30.06.2016 kl. 10:27
UnoW: Nå skal det sies at jeg egentlig ikke var ute etter en diskusjon om akkurat dette siden det ikke var der hovedvekten lå, men mine meninger har tydeligvis ikke kommet tydelig nok fram. Jeg er absolutt for at det burde strammes inn på ting for "skjerpe" skulkerne som bare ikke gidder å dra på skolen, men hvor godt kan man skille skulkere og de som sliter psykisk med mindre man går i dybden hos vær enkelt elev? Alt i alt kjenner sannsynligvis kontaktlæreren eleven best, og jeg håper at kontaktlæreren får spille en slags avgjørende faktor når det kommer til å stryke en elev.
Selvfølgelig må eleven ta prøver for å få vurdering, men hvis eleven sliter med for eksempel angst har problemer med folkemengder og derfor ikke har 100% tilstedeværelse, burde det være mulig å følge opp eleven og tilrettelegge på best mulig vis at eleven får fullføre skolegangen likevel - nok en gang, MED prøveresultater som gjør eleven vurderbar - istedenfor å dytte eleven ut av skolesystemet fordi han eller hun er vanskeligstilt.

Grolid

30.06.2016 kl. 10:54

Vestfroken

30.06.2016 kl. 11:53
Sterkt å lese! <3

Benedicte Andersgård

30.06.2016 kl. 13:38
Utrolig leit å lese. Vær sterk :)

A Dreamy World

30.06.2016 kl. 13:51
Du er utrolig sterk som deler dette! Masse lykke til videre, du er i tankene mine <3

RenateTamara

30.06.2016 kl. 15:14
Nå sitter jeg litt i sjokk..

Av hva du har opplevd. Av rettssystemet. Av politikere og ja.. Alt.. Må være helt forferdelig å oppleve det du har gjort. Håper det går bedre med deg og at du klarer å se at dette IKKE er din skyld.. Du er tøff <3..

Ta gjerne en titt innom bloggen min også, den er helt ny. Så hadde vært koselig med følgere :)

a

30.06.2016 kl. 20:00
dette skjær mæ virkelig i hjertet. det e helt forferdelig å les om kor jævlig du har hatt det, og kor oversett og aleina du må ha følt dæ. æ håpa du klar å finn tilbake til dæ sjøl, og klar å bli helt frisk igjen. stå på, æ har trua💜

O

30.06.2016 kl. 21:32
Har så mye jeg kunne skrevet til deg, at jeg forstår deg så godt, at du skriver så fint, at du er ufattelig tøff, og viser slik en styrke bare ved å dele dette! Du kommer til å nå langt med dine ressurser: (reflektert og klok) !

Noora

30.06.2016 kl. 21:50
Herregud. For et helvette du har gått igjenom. Så utrolig urettferdig at sånne ting skal skje med sånne som deg. Det gjør vondt å lese. Helt sinnsykt at saken ble henlagt! Håper du har det litt bedre nå, og at ting ordner seg for deg! ❤️

Patricia

30.06.2016 kl. 21:57
❤️

Elise

30.06.2016 kl. 22:09
Hei! Synes du er utrolig modig som deler, tusen takk <3

Jenny

30.06.2016 kl. 23:40
Du er ufattelig sterk som kommer deg opp om morgenen etter dette<3 gjør som du har tenkt og bruk tiden på å bygge deg opp igjen! Du klarer dette! Finn tilbake til en god selvfølelse og ett godt selvbilde<3

V

30.06.2016 kl. 23:41
Fikk tåra i øyan av å læs dahær! Du e utrulig sterk og ønsk de alt godt<3

Sofie

01.07.2016 kl. 00:09
Du e så utrulig strek Maia! Stå på videre!❤️

Ståle Engan

01.07.2016 kl. 00:10
Hei Maia

Det var trist men samtidig godt å lese dette. Noe av det første jeg tenkte da jeg begynte å lese var fan så jævli, men så slo det meg. "Hun tørr fortelle sin historie til hele verden, hun engasjerer seg for saken angående fraværsgrense. Dette er jo en tøff jente som faktisk gjør en fantastisk jobb for å komme seg videre i livet."

Etter å ha lest historien din ble jeg faktisk imponert over at du har klart å kjempe deg gjennom hverdagen etter alt du har vært gjennom.

Du er inne på noe når det gjelder hvordan man kan løse problemet med å få gyldig fravær med tanke på fraværsgrensen. Men jeg mener det skal finnes en løsning i dag som du kan bli enig med din lege om. Det skal være mulig å få sykemelding ved å sende en sms til legen om morgenen om du ikke klarer møte på skole/jobb, gjelder for de med kroniske sykdommer. Hør med legen din om han/hun kan hjelpe deg med en slik løsning.

Hilsen en kompis av tante :)

hanna

01.07.2016 kl. 00:12
du er urolig modig og sterk!

Rikke!

01.07.2016 kl. 07:33
Så utrolig modig av deg og dele dette!

Det med fraværsgrensen, så har det faktisk dukket opp en regel for de som har d vanskelig med å dukke opp, og som sliter mer enn de andre. Så vist du prater med rådgiveren din og eventuelt noen andre som kjenner til din situasjon så har du 15% som kan hjelpe ganske mye, gjør iallefall d for søstren min som sliter psykisk. Dette gjelder også de som har familieproblemer (skilte foreldre ect) som gjør at de må passe på småsøsknene osv.

Ønsker deg alt vell og håper du oppnår alt du kunne ønske! Og masse lykke til videre

Jeanett Michelle

01.07.2016 kl. 08:33
Gråter innvendig i meg etter å ha lest alt du har opplevd. Syns du virker som ei utrolig sterk jente og tøff jente! Stå på videre<3

Marie

01.07.2016 kl. 09:52
Det står stor respekt av at du åpner deg så mye på nettet som du gjør, og at forteller din historie. Du inspirerer meg til å fortelle litt om mine egne erfaringer.

Storesøsteren min klarte ikke å fullføre hennes siste år på videregående på grunn av angst og onkelen vår presterte å si at det var fordi hun var lat. Jeg blir så sint av trangsynte og dømmende mennesker som av en eller annen grunn ikke tror at psykisk sykdom er en reell ting, og jeg føler at politikerne som vil innføre fraværsgrense faller innenfor den kategorien.

Jeg har selv av ulike årsaker alltid hatt høyt fravær som jeg sjeldent har kunne dokumentere, og siste året på videregående kom fraværet mitt på over 10% i tre fag. I alle disse fagene fikk jeg karakteren 6.

Det er klart at oppmøte og gode karakterer har en sammenheng i de aller fleste tilfeller, men i mitt tilfelle ville fraværsgrensa betydd at jeg ikke kunne fått vitnemålet mitt til ordinær tid, uansett hvor mye jeg har fortjent det. Og til tross for fraværet mitt gikk jeg ut av videregående med 5,6 i snitt. TIL HELVETTE MED FRAVÆRSGRENSA

Når det er sakt tror jeg at å dele opp året vil være en veldig god løsning for din del. Jeg håper at du får tid til å ta pustepauser inni mellom og at du får det bedre med tiden. Lykke til!

Anna

01.07.2016 kl. 10:11
Jeg leser som regel ikke blogginnlegg, men måten dette var fortalt på var spennende skrevet og godt forklart. Du åpnet øynene mine, selvom jeg i grunn holdt med fraværsgrensen. Jeg skjønner nå at denne regelen burde tillate unntak som f.eks. deg.

01.07.2016 kl. 10:47
Det står stor respekt av deg! Stå på Maia ❤️

Ida

01.07.2016 kl. 11:10
Så godt skrevet. Har opplevd så å si akkurat det samme selv. Føler med deg.

Therese Andersen

01.07.2016 kl. 11:52
Dette var vanvittig vond lesning. Både hendelsen som skjedde med deg, men og måten du ble møtt på av både advokat og rettssystemet. Jeg har ikke ord! Uansett hva, så ikke tvil på deg selv og uretten du er utsatt for. Fortsett å kjempe og gi deg selv tid og rom for å fordøye alt. Har selv lagt vgs over flere år pga psykisk helse. Prøv å finn noen på skolen som du kan betro deg til. Da er det enklere for de å kjempe litt sammen med deg, og gi deg bedre tilpasset opplegg litt utenom "reglene". Lykke til med alt.

01.07.2016 kl. 11:54
❤️

01.07.2016 kl. 12:20
Det gjør meg vondt å lese hva som har skjedd med deg. Noe ganske liknende skjedde for bare to uker siden med meg, og jeg tenker mye på det. Jeg har ikke sagt det til noen, og etter innlegget ditt er jeg nesten glad for det.

Håper alt ordner seg og at du fullfører med glans!

Helene

01.07.2016 kl. 13:16
Håper virkelig alt ordner seg for deg, du er så sterk som fortsetter å jobbe for å bli bedre.

01.07.2016 kl. 13:26
Så utrolig modig du er som står frem med historien din!

Dette var vondt å lese, men samtidig så viktig. Du hjelper mange i liknende situasjoner ved å gjøre dette.

Heier på deg!

Jan Eirik

01.07.2016 kl. 13:57
Navnet på gjerningsmann, advokaten samt tillskuere som ikke brydde seg, burde vært offentliggjort.

Alva

01.07.2016 kl. 14:29
Det gjør meg kvalm at ingen stoppet det i løpet av festen. At det går ann. Jeg skjønner ikke, virkelig. Ble veldig lei meg av dette, det minner meg veldig om saken som har vært mye omtalt i mediene i USA om Stanford-voldtekten, hvis du kjenner til den: https://www.buzzfeed.com/katiejmbaker/heres-the-powerful-letter-the-stanford-victim-read-to-her-ra?utm_term=.pvPdA3Op6#.mwQOnV9mL Vet ikke om det hjelper å lese dette. Uansett, alt dette er veldig sterkt.

Sender deg mye kjærlighet, selv om jeg ikke kjenner deg <3

Anonym

01.07.2016 kl. 14:43
Jeg heier på deg! ❤️

01.07.2016 kl. 15:01
Dette må jeg si er utrolig sterkt å lese. Det er det virkelig! Systemet funker ikke på denne måten her.... både skole og retten.... kjenner jeg at jeg skammer meg over å være gutt når jeg leser dette... men dette skal virkelig ikke glemmes! Fraværsgrensa skal bort!! og systemet som de så påstår skal være så "bra" skal gjøres noe med... samt holdningene til disse menneskene som gjorde dette i mot deg...

anonym

01.07.2016 kl. 18:03
jeg gråter, som faen for å si det rett ut. Du er utrolig sterk! Dæven sier jeg bare. Du er er forbilde, stå på. Du er kjempe sterk! Takk for dette innlegget

01.07.2016 kl. 21:15

Drea K.

13.07.2016 kl. 15:00
Dette gjør så vondt å lese. Og jeg tenker på hvor mange fler historier som dette det er rundt omkring. Det er så altfor, altfor mange. Stor klem. <3

Anne Grethe

14.07.2016 kl. 00:25
Hårreisende, sterkt, ærlig og sjokkerende til tross for at jeg har sett og hørt mye. At systemet henlegger er dessverre ikke noe sjokk, men at advokaten din klarer å si noe sånt: han eller hun, mest sannsynligvis han, burde vært straffeforfulgt og fratatt lisensen sin.

Takk for at du deler! Kjempeviktig å få frem i lyset hvordan det egentlig er.

15.07.2016 kl. 18:30
At en sak med så mange bevis blir henlagt for meg til å miste troen på rettssystemet i Norge. Jeg har selv hatt en lignende sak, bare uten noen bevis (som ble henlagt) og vet hvor mye det kan ødelegge en person. Vil bare at du skal vite hvor tøft det er av deg å dele dette. Stå på videre!

Skriv en ny kommentar

Maia Karoline Hansen

Jeg har nettopp fylt 18 år og går tredjeåret ved danselinja i Bodø. Er også cheerleader hos North Nova Castor og har vært med å vinne to norgesmesterskap. Nå trener vi til NM igjen i mars, og det blir spennende! Skriver ellers om litt av hvert, men det kommer til å gå mye i sminke. Følg gjerne @maiakhan eller den nye sminkebrukeren min @maiakhanmakeup på Instagram

Follow

Søk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits